The Old Oak

Legg igjen en kommentar

The Old Oak er en britisk film som virkelig kan anbefales. Den er bekk mørk, samtidig som den er vakker. Vakker fordi den beskriver de viktige tingene i livet på en flott og troverdig måte.


Handlingen er fra et fattig arbeiderstrøk nord i England, hvor folk har mer enn nok med seg selv. Det er så lett å slå nedover isteden for å kjempe.


Filmen beskriver livet når det tar oss, og alt ser helt mørkt ut. Den handler om svik, sinne og hat, som ikke får utløp der det skal. Den handler om å overleve på tross av alt.


Men den handler også om hvor viktig vennskap, samhørighet og felleskap er. Hvor viktig det er å ha tro og håp om noe bedre.


Filmen viser hvor mye et felles måltid, og et vennskap mellom en eldre pub-eier og en ung syrisk kvinne, kan forandre et samfunn.

I filmen sier de at når man spiser sammen, blir man venner.

Jeg har også personlig opplevelser hvor viktig felles måltider er for følelsen av samhørighet og fellesskap.


Jeg har mange syriske venner, og for dem er dette veldig viktig.

Å takke nei til mat som blir tilbydd deg, er veldig dårlig oppførsel.


Dette hadde jeg i bakhodet da jeg reiste til Polykastro nord i Hellas for å jobbe som frivillig flyktninghjelper i juni 2016.


Vi jobbet i et stort telt inne i leieren Nea Kavala om dagen. Når vi hadde pause, gikk vi gjerne rundt og hilste på de som bodde der.

Da ble vi veldig ofte bydd inn på te og frukt i teltene de bodde, og noen ganger også på mat.


Det føltes nesten litt flaut å ta imot. De hadde ingenting, og vi alt, føltes det som. Men jeg hadde også denne vissheten om at det for dem var en ære å få besøk, så jeg gjorde det. Jeg var deres gjest.


Faktisk så tror jeg dette var den beste og viktigste hjelpen vi kunne gi dem.

Vi ga dem oss. Vi ga dem noen som så dem.
Vi ga dem respekt. Vi behandlet dem som vanlige mennesker.

De spurte om livet vårt, landet vårt, og de fortalte om sitt. De viste oss bilder av barna, av familien, hjemmet, livet de hadde før de måtte reise fra alt. Vi lyttet. Vi brydde oss. Vi var der.


Jeg tror det var mye viktigere enn å få utlevert klær og ting.


Derfor gjorde jeg det samme da jeg kom hjem. Jeg ba noen norske venner til mottaket i byen, og vi laget oss et felles måltid. Det skal så lite til, og betyr så mye.

Fremmede ble venner.

Utenforskap

Legg igjen en kommentar

Noe av det tristeste jeg vet, er utenforskap.


Det kan være barn, som må være alene hvert eneste friminutt. Et barn som alltid går alene. Et barn som føler at hver dag er en evighet.
Et barn uten venner, en ungdom uten felleskap, eller en voksen uten nettverk, er fryktelig trist.

For om det er sånn, så er dette ufrivillig.

Det gjør noe med oss.

Vi kan klandre oss selv. Tenke at det er noe galt med oss, eller vi kan gå inn i et eller annet felleskap. Et felleskap som vi føler tar vare på oss. Noen som bryr seg om oss, fordi vi er akkurat den vi er.
Dette kan være religiøse felleskap, idrettsfelleskap, politiske felleskap, eller annet. Vi kan være heldige, og finne virkelige flotte felleskap som er bra for oss.

Men ikke alle er så heldige.

Mange finner ikke sunne felleskap de passer inn i. De kan ha mistet troen de har på seg selv, og kan bli veldig sårbare hvis de havner i feil selskap. Det viktigste for dem, er ofte ikke hvem som tar dem inn i varmen, hvem som bryr seg, MEN at noen gjør det.
At noen bryr seg og tar dem med inn i sitt fellesskap, på tross av at de er den de er.

Utenforskapet de har opplevd, kanskje veldig lenge, har gjort at all tilhørighet, er bra tilhørighet.

De kan være lette ofre for miljøer som ikke er bra for dem. Det kan være kriminelle miljøer, dop miljøer, høyre ekstreme miljøer, radikale miljøer, sterke religiøse sekter/grupper, det mørke nettet, grupper, eller andre ting som ikke er bra.

Utenforskap kan også gi et enormt sinne, som har vært fortrengt i årevis.

Noe som kan komme ut i ekstrem form. (vold mot svakere grupper, uprovosert vold mot enkeltindivider, fremmedkrigere, hat mot enkeltindivider, skolekamerater, grupper eller rett og slett mot alle)

Utenforskap har aldri vært bra for noe!

Allikevel, og jeg tror at dette er noe de aller fleste vet, så er det alltid noen som blir utestengt.

På verdens basis, så har vi ett land som blir utestengt fra felleskapet. Russland!

Jeg har ikke vanskelig for å forstå hvorfor vi og andre land reagerer på invasjonen i Ukraina, men jeg forstår ikke hvorfor reaksjonen skal være så mye større mot dem, enn mot feks Israel, som jeg syntes har handlet mye verre enn Russland.

I tillegg syntes jeg politikk, kultur og sport helt klart burde være adskilt.

De som driver med sang og musikk, burde virkelig få lov til å konkurrere på samme vilkår, som andre europeiske land (OG Australia og Israel, som ikke hører til Europa)i Eurovision.


Jeg syntes også russiske sportsmenn og kvinner, burde fått lov til å konkurrere i mesterskap og OL. Disse er ikke politikere, men mennesker som bruker mesteparten av fritiden sin til å trene for å bli best. Spenningen blir ikke like stor i lokale mesterskap, vil jeg tro.

Og igjen, hvorfor bare Russland?

Og så tilbake til utenforskap. Hvordan føles det for Russland å være den eneste som holdes utenfor, tror du? Tror du det hjelper? Tror du at dette vil gjøre så Russland trekker seg ut av Ukraina?

Nei, det vil jo ikke det.

Jeg tror heller at Russland reagerer som alle andre som opplever utenforskap. De vil syntes dette er grovt urettferdig, og de vil bli sinte. Kanskje til og med hatefulle.

Ingen føler seg vel utenfor felleskapet!
Det vil vel heller gi mer uvennskap og mer krig, tenker jeg.

Utenforskap gir ikke fred <3

Prinsessen og sjamanen

Legg igjen en kommentar

I dag er det bryllup i Geiranger.

Prinsesse Märtha og sjaman Durek Verrett skal forenes. De skal gifte seg.


De har møtt mange fordommer i tiden de har vært sammen, og mange har vært imot bryllupet.

Det er ikke slik det skal være.

En sjaman har ingenting å gjøre i et kongehus, er det mange som sier.


Men hvorfor ikke?

Prinsesse Märtha Louise har alltid vært noe for seg selv.

Hun har gått sine egne veier, og det hadde vært rart om hun hadde funnet en helt vanlig mann, eller en konservativ prins. Han hadde ikke forstått henne, og heller ikke hun ham. For som alle andre faller hun for en som ligner seg selv, en fargeklatt og ikke minst en som kan elske henne for den hun er innerst inne.


Durek er sjaman, men sjamanisme er også noe som finnes i norsk urkultur. En kultur som fortsatt praktiseres blant samer (og andre).

En forening mellom natur, dyr, kjærlighet og oss.

Alt henger sammen.


Jeg syntes dette er flott.

Vi trenger det.

Alt ukjent er ikke skummelt og negativt.

Vi trenger noe nytt, noe annerledes og levende. Vi trenger å utfordre fordommene, som så mange nordmenn har.

Her er det glede, kjærlighet og farger . Trauste nordmenn i bunader blandes med, de kongelige og med fargerike mennesker som alle stråler av glede.

Det er jo akkurat slik verden burde være. En verden hvor det tradisjonelle møter det alternative. Hvor det gamle møter det nye. Hvor religion møter det åndelige.

Hvor kjærlighet er budskapet.


Hvordan kan noen være i mot dette?


Alt handler jo om kjærlighet.


Kjærlighet til seg selv.

Kjærlighet til andre.

Og ikke minst kjærlighet til hverandre.

Kjærligheten mellom vår prinsesse og hennes utvalgte.


Dette er et eventyr på ekte.


Lykke til Märtha og Derek!

Ønsker dere mange flotte år sammen.

Takknemlighet

Legg igjen en kommentar

I dag fikk jeg lyst til å skrive om takknemlighet. For hva er vel viktigere enn akkurat det?


Spesielt nå i dagens samfunn, som det for mange av oss, er et veldig stort fokus på resultater, på å nå våre mål og å kunne kjøpe det vi ønsker oss.
Og ja, det er på mange måter flott å ha denne drivkraften. Det er den som gir oss guts til å jobbe mot det vi vil oppnå. Men noen ganger tar den kanskje for mye tid og fokus? For mye energi?


Blir vi lykkelig av det? Kanskje? Men ikke sikkert.

For ofte blir det for mye stress. Vi glemmer å puste, og i alt kav og mas, glemmer vi hva vi har, hva som er viktig og hva vi burde sette mer pris på.

Vi trenger kanskje en balanse? Noe annet? Takknemlighet?


Selv er jeg ikke så veldig opptatt av materielle ting eller å oppnå så høye mål, men jeg er fornøyd.

Jeg har derfor heller ikke så mye gods og gull. Men jeg har nok. Nok til å leve et rikt liv. Et liv hvor jeg slipper å bruke energi på å overleve, og jeg har de verdiene i livet som betyr mest.


Men det har vært perioder i livet som har vært tøffe, og det er vært tider hvor jeg har vært deprimert, trist og følt at hele verden er imot meg.

Og spesielt da, har jeg hatt behov for å sitte alene et sted , mens tårene mine har forsvunnet med bølgenes, og tankene med fuglenes sang.


Når jeg har følt meg trist, har det for meg vært best å være ute i naturen. Ved vannet. . Et sted hvor jeg kan føle fred. Et sted hvor jeg kan føle meg liten, og føle at jeg er en liten del av alt dette store … universet og verden vi bor i.

Det igjen får meg til å føle meg heldig som får være en slik liten del.

Videre tenker jeg da over alle de jeg er glad i, de som er glad i meg, på barna mine, på barnebarna, familien, venner og alle de andre flotte menneskene som er eller har vært en del av livet mitt til nå.


De gir meg så mye.


Jeg tenker på at jeg har tak over hodet. Jeg slipper å fryse. Jeg har frihet. Jeg har god helse. Og jeg slipper å sulte. Jeg kan spise meg mett hver eneste dag.
Jeg har naturen rundt meg, som gir meg energi, som får meg til å slappe av og bare nyte.


Alt dette gjør meg så takknemlig. Dette er min lykkepille. Og det virker hver gang.


Jeg tror det er veldig viktig at vi alle tar oss tid til å fokusere på hva vi har i livet og hvor heldige vi er, istedenfor det vi mangler.

La takknemlighet ta fokuset vekk fra stress, jag og bekymringer innimellom.

Det tar ikke lang tid, og vi trenger det. Du trenger det. Alle gjør det. Det gjør noe med oss.


Takknemlighet er magisk.

Lenge leve kjærligheten!

Legg igjen en kommentar

Juni er måneden vi feirer kjærligheten.

All kjærlighet mellom to som elsker hverandre.

En måned som feirer glede, farger og mangfold. Vi er forskjellige, og det gjør verden mer spennende.


Kjærlighet er aldri feil.


Det burde iallefall ikke være det.

Ingen skulle behøve å skamme seg. Skjule hvem de er forelsket i. Skjule hvem de er tiltrukket av.

For alt dette er jo akkurat slik vi er. Noen liker de tynne, andre de fyldige, høye, lave, mørke, lyse … og noen liker dem av samme kjønn.

Så enkelt, og så vanskelig for noen.


Dette er ikke et valg noen tar, eller en sykdom som kan kureres.

Dette er slik vi er skapt.

Noen er mer feminine og andre mer maskuline, enn det som er «normalt» for deres kjønn. Andre har lyst til å pynte seg i vakre dameklær, selv om de er menn. Mens andre igjen føler ubehag over å være i sin egen kropp. De har feil kjønn.

Men ingenting er feil. Vi er bare forskjellige.


Slik er det, så hvorfor ikke bare akseptere og respektere at ikke alle mennesker er like. Det skaper mangfold, og det er spennende.


Heldigvis er det lettere å ha en annen legning i dag, enn det var for bare få år siden, men allikevel er det fremdeles mennesker som ikke aksepterer annet enn hetero-seksuelle.

Fremdeles er det noen som bruker homo som skjellsord.


Selv om LHBT (Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) er mer akseptert nå, er de dessverre mer utsatt for vold enn andre, og transpersoner mest.


I undersøkelser EUs byrå for grunnleggende rettigheter (FRA) har hatt over levevilkårene for skeive i Europa, viser det at selv om det er gjort fremskritt på en del områder, finnes det fremdeles store og økende utfordringer.


Undersøkelsen hentet inn svar fra over 100.000 personer fra alle EUs medlemsland.


Den viser at mange flere har en mye større åpenhet om sin seksuell legning og/eller kjønnsidentitet, sammenlignet med tidligere år.

Allikevel er det litt under halvparten, som fremdeles av ulike grunner, IKKE våger å være åpne om hvem de blir tiltrukket av.


Dette syntes jeg er veldig trist å lese. Seksualitet er en veldig stor og viktig del av hvem vi er, og at så mange føler de må skjule en så stor del av seg selv også i 2024, er helt forferdelig.


Alle trenger å bli elsket for den vi er.

Når vi ikke kan være oss selv for å få den, blir kjærligheten betinget, og betinget kjærlighet, er ingen sann kjærlighet.


Rapporten viser også at det er høyere forekomst av trakassering, mobbing og vold. Faktisk viser den at 1 av 5 skeive hadde opplevd fysisk eller seksuell vold i løpet av de siste 5 årene. Vold var særlig høy hos interkjønn-personer.


Rapporten viste også at veldig mange unngikk å vise følelser offentlig, som å holde hender, fordi de var redd for vold og andre reaksjoner.
Over halvparten sier de har opplevd trakassering minst en gang i løpet av det siste året.


Mer enn 1 av 3 skeive opplever diskriminering, men få rapporterer. Diskrimineringen fant sted innenfor samfunnsområder som utdanning, helsesektoren, boligsektoren og i sosiale sammenhenger. Diskrimineringen er høyest for trans- og interkjønn-personer.
Kun 11% av de diskriminerte, rapporterer dette til ansvarlig myndighet. Dette ble ikke gjort, fordi de mente at dette ikke ville ha noen effekt å rapportere det.


Disse undersøkelsen gjelder kun EU, men undersøkelser her (SSB) viser lignende funn i Norge.


I Nasjonal trygghetsundersøkelse for 2022 kom det frem at ikke-heterofile i Norge, er mer enn dobbelt så ofte utsatt for både vold, seksualforbrytelser, hatkriminalitet og hatefulle ytringer enn andre.


Når det gjelder vold mot transpersoner oppga 1 av 3, å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep.


Hva viser disse tallene? Jo, at det fortsatt er en vei å gå, før LHBT+ mennesker blir akseptert og respektert som de menneskene de er.


Ingen velger hvem de blir forelsket i.
Ingen velger hvem de blir tiltrukket av.
Ingen velger hvor maskulin eller feminine de er.


Men alle vil være seg selv, bli elsket, respektert og akseptert for den de er.


Det vil du. Det vil jeg. Og det vil vi alle andre.


Det er ikke vanskelig.
Så la alle få være akkurat den de er.


Happy Pride!

Maskelesere

Legg igjen en kommentar

I går så jeg en dokumentar om autisme på NRK TV. «Autisme fra innsida» Det handlet om mennesker med autisme, og det ble laget film hvor de selv forklarte hvordan det føles å være dem. En virkelig bra serie som kan anbefales.


Men det er ikke autisme jeg skal skrive om i dag, men om det autister blir veldig slitne av. Nemlig det sosiale, og det å lage masker, eller speile seg i andre.
Dette er noe de må gjøre om de skal klare å fungere mest mulig «normalt». Altså klare, for å bli en av de andre. Men ved å gjøre dette, måtte de skjule den de egentlig var.


Jeg tenkte at det er jo noe alle gjør, i større eller mindre grad. Men blir vi også slitne av det?


Å speile andre?


Jeg jobber i butikk, og har gjort det i veldig mange år. Jeg elsker det. Og jeg er veldig flink til å speile andre. Det er noe jeg er stolt av. En yrkesstolthet.


Jeg ser andre. Vet hvordan andre er. Leser andre bak masken deres. Jeg behandler dem slik de vil. Tar hensyn.
Jeg er rask med de travle. Tar meg tid med de som gjerne vil ha en liten prat. Jeg er saklig med de som har konkrete spørsmål.


Men det er kanskje ikke så bra for oss selv?


For hva skjer når vi hele tiden speiler andre?

Vi lærer andre å kjenne. Vi kjenner igjen humøret deres. Og vi kjenner igjen hvordan de ulike personene er. Men kjenner vi oss selv?


Folk vil elske å prate med oss, fortelle oss ting og være en hyggelig bekjent, fordi vi lytter og vi ser dem.


Men venn? Nei.


De kjenner oss jo ikke.

Vi er bare bekjente. Noen de kjenner overfladisk. Vi har aldri gitt dem muligheten til å speile oss. Vise hvem vi er. De vet rett og slett ikke hvem vi er. Ikke sånn egentlig. Ikke nok til å se oss, eller bli glad i oss. Vi er hyggelige. Bare det.


Vi er maskelesere


Vi bryr oss om andre, så mye at vi glemmer å vise hvem vi selv er. Er det derfor vi blir så slitne? Fordi vi er for opptatt av å huske alle tegn og regler som viser hvem andre er?

Akkurat slik autister gjør.

Kanskje helt ubevisst?

Kanskje vi lærte dette som barn, for å overleve i et vanskelig miljø? Kanskje vi måtte lære å lese mor eller fars humør, for å vite hvordan vi skulle oppføre oss? Slik at vi lærte å holde mye av oss selv inni oss? Det var ikke plass til den vi egentlig var. Vi måtte tilpasse oss det som var rundt hele tiden.


Har vi egentlig mye å lære av autistiske personer?


De vet jo at de blir slitne av å speile andre. Av å huske alle regler for hvordan andre er og prater. Men vet vi det? At ved å speile andre for mye, så blir vi også utslitte.


Er vi klar over at ved å tilpasse oss andres personlighet, mister vi vår egen mer og mer.

Vi tenker for mye på andres behov, enn våre egne. Vi gir energi til andre, men får lite tilbake.
Vi holder for mye av oss selv tilbake. Vi er lukket.
Kan det være derfor vi mister energi og blir slitne?

Kan det være så enkelt? Og vanskelig?

Budbringeren

Legg igjen en kommentar

Han har hjertet til en mann
Et hjerte som slår for å kjempe
Kjempe for å vinne kamper
Vinne kamper for å kunne leve et liv
Han har styrken til å stå oppreist
Oppreist for å vise hvem han er

Hun har sjelen til en kvinne
En sjel som tar vare på
Tar vare på kjærligheten
På kjærligheten til det vakre i verden
Hun gir av seg selv
Viser sitt andre ansikt

Hun er mannen med det vakre hjertet
En kvinne i en manns kropp
En ballanse mellom styrke og følsomhet
Det beste fra to verdener
En budbringeren
som vet hva det er å være mann … og kvinne

  • Line Møller

Forfølgelsen av Julian Assange

Legg igjen en kommentar

Kunsten å kneble en brysom budbringer

Jeg må innrømme at jeg ikke visste så mye om Julian Assange. Ikke annet enn at han startet Wikileaks, var journalist, avslørte hva som skjedde med fangene i Guantanamo på Cuba, anklaget for voldtekt i Sverige, var fengslet i England og at USA ville ha han utlevert.

Det var allikevel nok til at jeg ville vite mer om ham. Jeg følte at det minste jeg kunne gjøre, var å lese en bok om ham. Den respekten skulle han få.

Jeg fikk sjokk, for dette var virkelig helt utrolig hvordan et menneske, som kun ville vise verden sannheten, blir behandlet. I alle fall når det er en mektig stormakt som står bak forbrytelsene.

Det er helt forferdelig at en uskyldig mann er fengslet og har vært i isolat i årevis uten at det for konsekvenser, uten at flere protesterer, uten at media bryr seg, annet enn å være med på svartmalingen av Julian Assanges personlighet, og helt uten å bry seg om hva han egentlig har gjort. Eller rettere sagt, hva han ikke har gjort.

  • Han er en narsissist som kun er ute etter å forherlige seg selv.

Dette er en av gjengangerne i vestlig presse. Hans asylopphold i den ecuadorianske ambassaden, ble omtalt og ansett som et media show iscenesatt av Assange selv. Ingen tok seg tid til å undersøke om dette stemte, eller hvorfor han mente at dette var noe han på dette tidspunktet mente dette var nødvendig å gjøre.

Isteden fokuserte de på hvor ustelt han var, hvor dårlig hygiene han hadde og andre absurde ting.

MEN om dette hadde stemt. Hva hadde dette med hvorfor han satt i asyl? Og hvis han virkelig var en narsissist, hvorfor skulle han da fremstå på en dårlig måte?

Sannheten er at det helt fra høsten 2010, ble satt i gang en massiv svertekampanje mot Assange, hvor amerikansk etterretning, høytstående politikere og store mediehus deltok med oppsiktsvekkende aggresjon. Etter noen år med iherdig sverting, visste enhver som fulgte litt med, at Assange var en ufyselig type. Det er slik svertekampanjer fungerer.

Sannheten er at Assange har vært en prinsippfast person og uredd journalist, som har måtte betale en høy pris for å ha avslørt maktmisbruk og krigsforbrytelser på våre vegne. For han var og er det viktigste at SANNHETEN kom frem, uavhengig av hvem som utførte ugjerningene.

  • Han er en voldtektsforbryter

Dette er for komplisert og for langt å skrive om her, men jeg skal si det mest vesentlige.

Han ble anmeldt for voldtekt, men anmeldelsen ble trukket tilbake.

Han fikk ikke lov til å komme med sin forklaring, eller det vil si. Det passet aldri, så da han etter to måneder reiste til Storbritannia (fordi han skulle holde et foredrag der), og også sa at han kunne bli forhørt med kamera på ambassade, ble han allikevel anmeldt med dagsbøter, fordi han ikke møtte opp personlig i Sverige. Denne saken ble henlagt senere.

MEN Assange forsto da at dette ikke handlet om en mulig voldtekt, men om noe mye større. Derfor søkte han om asyl i den ecuadoriske ambassaden. En frykt som viste seg å være veldig berettiget. Allerede i januar 2011 forelå en forseglet tiltale mot Assange i USA.

USAs etterretningsvesen påsto da at russiske hemmelige tjenester brukte Wikileaks som del av sin påvirkningskampanje for å hjelpe til med å få Trump valgt. En vurdering både Russland og Wikileak benekter, men som gjør at faren for utlevering uten rettgang var reel allerede da.

Etter at Assange i april 2019 ble båret ut av den Ecuadorske ambassaden i London og sperret inne i høysikkerhetsfengselet Belmarsh, var det ikke lenger tvil om at Julian Assange hadde vært urettmessig forfulgt og utsatt for umenneskelig behandling av mektige fiender som hadde som mål å uskadeliggjøre ham.

Han ble dømt til 50uker i høyrisiko fengsel sammen med mordere, fordi han hadde brutt kausjonsbetingelsene i Sverige sju år tidligere.

Senere kom det fler og fler påståtte straffbare handlinger Assange ble beskyldt for. Han fikk veldig begrenset mulighet til å forsvare seg mot dette. Under høringene ble han satt i glassbur, fornedret og uten rett til å uttale seg.

Alle sakspapirene hans ble fjernet da han ble hentet ut av ambassaden. Advokatmøtene ble avlyttet med mange vakter til stede. Han hadde ingen PC, ikke noe internett, ikke noe bibliotek, to besøk i uka.

Mange fanger ble satt fri som ledd i Coronatiltakene i Storbritannia, men Assanges søknad om løslatelse mot kausjon, ble avvist. Dette, selv om han hadde kone og barn han kunne bo hos, og var i risikogruppen, da han hadde hjerteproblemer og hadde hatt fire luftveisinfeksjoner de siste årene. De begrunnet det med fare for selvmord…

Boken er skremmende lesning

En David mot Goliat kamp, som nå virker umulig å vinne. Allikevel en viktig bok. Om du ikke kan gjøre noe annet, så les i alle fall boken om hva en stormakt kan gjøre, om de føler seg truet (les: avslørt). Dette er en bok om en mann som trodde på sannheten, som ville at verden skulle vite om urett og grusomheter som ble begått. Dessverre fikk han lide for dette, mens de skyldige har kommet helt i bakgrunnen. Angrep er tydelig det beste forsvar mot alt. Selv den største uretten og umenneskelig behandling av mennesker, blir feid under teppe, mens budbringeren må leve i det uvisse under ekstreme forhold i et høyrisikofengsel uten en rettferdig dom.

Julian Assange er en brysom publisist, som bringes til taushet for å ha avslørt krigsforbrytelser, maktmisbruk og ulovligheter begått av verdens mektigste stat og dens allierte. Ikke bare bringes han til taushet, men han brukes for å statuere et eksempel, til skrekk og advarsel til alle de som måtte gå med tanker om å gjøre noe lignende i fremtiden.

Og det er virkelig skremmende.

Den internasjonale flyktningdagen

Legg igjen en kommentar

I dag er det den internasjonale flyktningdagen. Ikke akkurat en dag å feire, men virkelig en dag det er viktig å markere.

Det har aldri vært så mange mennesker på flukt, som det er i dag. De flykter fra krig og forfølgelse og de flykter fra miljøkatastrofer.



Men hvem er de, disse flyktningene? De er vanlige mennesker som deg og meg. Mennesker som kun vil ha et hjem, et sted de kan føle seg trygge. Nå må de leve i redsel, utsette seg selv og sine for farlige fluktruter. De vet de kan dø på overfarten, men det vil de uansett om de ikke gjør noe. Nå har de i alle fall et håp om et bedre liv. Et liv de kan føle seg trygge i.

De er uønsket. Blir behandlet verre enn forbrytere. Verre enn vi behandler dyr. De blir sperret inne bak høye piggtrådgjerder med militær som passer på. I telt, med få toalett (festivaldoer, som velter under høst og vinterstormene i Hellas) og enda færre dusjer. Her må de leve, uten annet avbrekk enn timelange matkøer hver dag. Nå får ikke alle mat lenger heller. Slik blir flyktninger behandlet. Mennesker som ikke har gjort mer galt enn å bli født i «feil land»

Europa vil ikke ha dem. Ikke Norge heller. Selv om vi hele tiden får høre at vi må få flere barn, vi trenger flere folk, flere skattebetalere, for å ha råd til å betale for de eldre, som det blir fler og fler av.

Mange av dem er velutdannet, håndverkere, vilje til å starte egne bedrifter, og er mennesker vi trenger. De har store ressurser, om de bare fikk bruke dem. Isteden må de leve et uverdig og apatisk liv i en flyktningleir. En leir som ødelegger dem mer og mer desto lenger de blir værende.

Europa er stengt. Retten til å søke om beskyttelse, blir mer og mer oversett, neglisjert. Det blir stadig vanskeligere å få asyl. Menneskelige hensyn betyr ingenting lenger. Vi er lei … av å høre om, tenke eller bry oss. Faktisk har vi kommet så langt som å kalle dem som flytter til Sveits for flyktninger, mens de som flykter med livet som innsats, ofte bare blir nevnt som migranter.

«De er jo så mange» «Vi kan hjelpe dem der de er»

Ja, de er mange, men vi kan hjelpe mange flere. Fokuset i landene som kan gi dem beskyttelse, burde være «Hvor mange er vi i stand til å gi beskyttelse», istedenfor å kjempe om å ta imot færrest. Kjempe for å gi det verste ryktet, så ingen vil hit. Har vi glemt evnen til å sette seg inn i hvordan andre har det? Hvordan det hadde vært om det var deg? Dine barn? Din familie?

Vi kan ikke hjelpe dem der de er. Det er derfor de er på flukt.

Men vi kan prøve å finne løsninger, som er bedre. Mer menneskelige. Løsninger som kan hjelpe mennesker til å føle seg verdifulle, ønsket, likeverdige, respektfulle. Vi kan mer, hvis vi vil.

Vi kan jobbe for fred. Jobbe for nedrustninger. Jobbe for bedre kommunikasjon. Det er våpen og krig som skaper flyktninger. Ikke flyktningene selv. Derfor burde det aller viktigste være, å gjøre alt for å oppnå og bevare fred.

Ingenting er mer nedbrytende og ødeleggende for mennesker, dyr og jordkloden, enn krig er. Istedenfor å drive maktkamp om hvem som er sterkest, eller hvem som har størst og flest våpen, burde viljen og engasjementet vært å unngå krig. Våpen koster og ødelegger.

Fokuset burde være på krigene, våpenbruket, diktatorene, IKKE på ofrene. Det er ikke flyktningene, som er de skyldige. Det er det dem de flykter fra, som er.

Vi er så opptatt av miljø, av jordkloden, men miljø er mye mer enn ozonlaget, forurensning, dyr, natur og ren luft. Miljø er også mennesker. Vi må ta vare på hverandre, for å få et bra klima og miljø. Vi har bare en jord. Hvorfor ikke ta vare på den og de som bor der også?

Tess

Legg igjen en kommentar

Tess

For mange år siden så jeg en film på kino av Roman Polanski, som het Tess. Natasja Kinski spilte hovedrollen.

Det er veldig sjelden jeg husker slike faktaopplysninger, men denne filmen gjorde et dypt inntrykk på meg. I mange år sa jeg at dette var den beste filmen jeg hadde sett, men ingen hadde hørt om den.

Den handlet om en ung kvinne som ble voldtatt. Hun ble fordømt, mens voldtektsmannen ikke engang ble anmeldt. Det var hennes feil. Hun som hadde stolt på ham, forvrengt hodet hans.

Mannen hun elsket ville ikke ha henne, da hun fortalte ha, om voldtekten og alt endte veldig trist.

Jeg tror filmen gjorde så stort inntrykk på meg, fordi dette var slik det var. Kvinnene ble dømt, selv om de var den uskyldige parten. De var fristerinner, og de ble sett på som urene og brukt, om en mann hadde hatt samleie med dem.

Selv om det var gjort under tvang, ble kvinnene sett på som synderen. Mannen, stakkars, var jo bare en mann, og det var da ikke så lett å styre sine lyster.

Det var så urettferdig.

Plutselig ser jeg at det er en mini-serie som het Tess på TV2 Play.

Var det den samme historien?

Som filmen jeg hadde sett?

Jeg trodde egentlig ikke det, men begynte å se på den.

Jeg liker jo historiske serier. Serier og filmer som viser hvordan folk levde før.

Det tok litt tid før jeg kjente den igjen. Mange år siden jeg hadde sett filmen, så mye var glemt. Men det var den.

Det var den samme historien.

Om den samme Tess.

I gamle dager var det mange unge jenter som jobbet på gårder.

Mange av dem, som ble voldtatt av gårdseieren, slik som Tess i filmen.

Noen ble kanskje også forelsket i sjefen sin.

Men ble de gravide, ble de ofte kastet på «hue og ræva» ut.

Dette var gjerne fattige jenter, som med dette brakte skam over familien sin.

Barnefarens skyld i dette, ble aldri nevnt.

Det var ikke han som brakte skammen med seg.

Det var hun.

Heldigvis var ikke alle slik. Noen tok ansvar også den gangen.

Min tippoldefar, Oluf Sigrid Severin Møller, var en slik mann. Han var rik, og han hadde et forhold til hushjelpen sin, Cecilia.

Da hun ble gravid, kastet han henne ikke på dør, som mange andre ville ha gjort.

Han kjøpte et hus til henne og sønnen, Jacob og forsørget dem i alle år.

Han skrev også at han var faren til min oldefar i kirkebøkene, men at moren var ukjent. Dette for å gjøre det beste for sønnen, regner jeg med.

Resten av familien visste ingenting om Jacob, før testamentet ble lest opp etter hans død, og min oldefar arvet like mye som de andre barna.

Det var mye urett mot kvinner den gangen, men det var nok også flere redelige menn, slik som min tippoldefar.

Vi må ikke glemme dem.