Duene

De single duene sitter pent på hver sin pinne. Det er ettermiddag og de har nettopp fått mat og nytt vann. Lukene er stengt, og det er tid for avslapning. Iris ser bort på han. Forsiktig, så han ikke merker det. Han sitter på en pinne på kortveggen ved siden av vinduet. Hun er sjenert. Vil så gjerne ha kontakt med han. Bli mer kjent, men tør ikke annet en å kikke bort. Miguel heter han og er så kjekk. Mørkere enn de andre. Hun selv er helt hvit. Liten og hvit og en racer til å fly.

Det ligger til familien. Begge foreldrene hennes og besteforeldrene har vunnet utallige brevdueløp. Morfaren hennes har til og med vunnet løp helt fra Nederland. Han kom flere timer før nestemann, og mange av duene kom aldri hjem igjen.

Nå er det ikke så lange løp lenger. Faktisk er Sverige det eneste landet  utenom Norge, som det fortsatt går løp i fra. Det har visst noe med duepesten å gjøre, har hun hørt. Selv om de er vaksinerte alle sammen, er det viktig å ikke spre smitte.

Hun har det  fint i duehuset. Eieren er snill. Passer  på slik at de alltid har det rent og fint. Han har også bygd en stor voliere til dem, slik at de også kan sitte ute når det er dueslipp, eller når hønsehauken eller falken jakter utenfor.

Etter eieren sin egen familie, er brevduene det viktigste i livet hans. Han tar godt vare på dem, og  har også bygd et eget sykebur til duer som blir skadet av katt eller hauk.  Eller til ungduer som i sin lek glemmer å se seg for. Stadig hender det at en av dem flyr rett inn i en ledning, så hele kråsan står åpen. Det er da den gamle mannen kommer, plukker dem opp og  bærer dem forsiktig inn i sykeburet. Der må  de stå, mens han trer en sterk tråd, han hadde fått av en skomaker og syr dem sammen igjen.

Det gjør fryktelig vondt, har de fortalte, de som har gjennomgått dette, men de visste allikevel at han gjorde det av godhet. De hadde merket det på måten han holdt dem på, og hvordan han snakket til dem, med lav beroligende stemme.  Noe som gjorde at de tross smertene, følte seg roligere, og de overlevde jo. Noe de ikke hadde trodd da de lå blødende i gata noen minutter tidligere.

Iris håper aldri hun må i sykeburet noen gang.

Truls er yndlings onkelen til Iris. Han er gammel, og kan knapt fly. Truls har alltid så mange spennende historier å fortelle, og har et dueliv helt annerledes enn de andre. Egentlig er han onkelen til faren hennes, men hun kaller han for onkel Truls. Det er lettere.

«Onkel Truls!», hun roper bort til han. «Kan ikke du fortelle fra du var liten?»

Hun kikker bedende bort på han. Truls smiler lurt tilbake, og setter seg på pinnen ved siden av.

« Er du ikke snart lei av de gamle historiene, Iris?» «Du kan dem vel snart utenatt?»

«Nei, jeg blir aldri lei av å høre dem, onkel Truls. Aldri!»

Truls ser litt tankefull ut et øyeblikk. «Hva vil du høre da, Iris?

«Skal vi ta det fra begynnelsen?»

«Ja, gjør det, onkel Truls» Iris kurrer fornøyd. Hun elsker begynnelsen på onkel Truls sitt liv.

«Mitt liv begynte med at jeg nesten ikke kom ut av egget mitt. Benet mitt hang fast i eggeskallet» «Dette husker jeg ikke selv, men andre har fortalt meg det, og jeg er sikker på at det er sant»

Onkel kikker bort på henne, og hun nikker bekreftende tilbake.

«Det er jeg sikker på også»

«Jeg brukte faktisk over et døgn på å komme meg ut av det. Over ett døgn!»

«Ja, det er lenge nikker hun samtykkende»

«Det er veldig lenge. Vanligvis tar dette bare noen få timer!»

« Som du ser, Iris, så ble resultatet at det ene benet mitt ble helt skjevt.» «Jeg klarer meg  fint med det, jeg, Iris, men du vet, i dueverden blir ingen skavanker tolerert. Moren min, altså din oldemor, ville ikke ha noe med meg å gjøre, og min far var i ferd med å hakke meg i hjel, da eieren fikk stoppet det.»

«Han løftet opp lille fjærløse, meg. Hele kroppen var full av blodige sår»

«De andre duene fortalte meg senere, at de aldri hadde ventet å se meg igjen»

Iris ser det for seg, og selv om hun har hørt denne historien mange ganger før, kjenner hun at øyekroken blir våt og hjerte hennes full av smerte denne gangen også.

«Stakkars, onkel Truls!»

«Men eieren hadde vondt av meg» fortsetter Truls. Han tok meg med seg inn i det store huset på den andre siden av plenen, for å tenke over hva han skulle gjøre med denne lille tassen, som var meg»

Truls kikker smilende bort mot Iris

«Redningen min, ble datteren hans, Thea på 9år. Hun fikk så vondt av meg. Hun tryglet og ba faren sin om å få lov til å fø meg opp, og ta vare på meg til jeg  klarte meg selv.»

«Thea var så snill mot meg. Jeg husker henne godt» Onkelen smiler for seg selv.

«Hun pakket meg inn i filler, for å holde meg varm. La meg og fillene i en liten kurv på gulvet av et gammelt undulatbur. Hun foret meg med mais flere ganger om dagen. Kjente på kråsan at jeg hadde fått nok, og passet hele tiden på at jeg fikk dråper av vann fra flaske, så ikke halsen skulle bli tørr når jeg spiste»

«Det ble dårlig med kjærlighet fra foreldrene mine, Iris, men jeg fikk så mye av min fostermor. Hun pratet, sang og strøk meg over fjærene på hodet. Jeg elsket det, og det så hun»

«Så jeg hadde en fin barndom, Iris» «Fin, men annerledes enn andre due-unger»

«Den verste dagen var faktisk den dagen jeg kom tilbake i duehuset. Selv om jeg hadde det fint med Thea og de andre menneskene inne i huset, savnet jeg å være sammen med andre brevduer» «Det er jo rart med det, Iris, vi vil jo helt være en av de andre. Føle at vi hører til flokken, og det gjorde jeg jo ikke hos menneskene.»

«Jeg visste jo ikke om jeg noen gang kom tilbake til duehuset, men jeg drømte om det hele tiden. Den dagen Thea kom sammen med eieren, bar meg ut av buret, og salte tårer drypte ned på meg, forsto jeg at noe spesielt var i gjære. De gikk over plenen, og jeg hørte kurrelyder som ble høyere og høyere for hvert skritt de tok.»

«Åååh, så spennende det må ha vært,» kurret Iris. «Det må jo ha vært litt av en opplevelse å se alle de andre duene igjen» Iris kikker spent bort på onkelen. Det her hadde han aldri fortalt om før.

«Jeg husket ikke hvem de andre duene var, Iris» «Jeg var jo bare en nyfødt due-unge sist jeg var der» Truls ler mot henne. «Men jeg kjente igjen språket vårt, og jeg forsto at dette var andre som meg, og det sitret i hele kroppen. Jeg var så spent, og jeg gledet meg så voldsomt»

«Men det var ikke noe hyggelig, var det vel?» Iris kikker forsiktig bort på han. Hun vet at dette er litt tøft for han å snakke om.

«Nei, det var ikke hyggelig i det hele tatt» Truls kikker ned på maisblandingen på gulvet og flyr ned.

Iris blir sittende igjen på pinnen. Hun ser ned på onkelen sin. Det er tydelig at han ikke vil si mer nå. Hun vet at han elsker å fortelle historier, men ikke om den første tiden etter at han kom tilbake til duehuset. Dette var visst en veldig vanskelig tid for han. Det har hun forstått av andre. Hun får la være å presse han. Det kan jo være han han har lyst til å fortelle henne om det senere en gang. Hun og onkelen har et veldig nært forhold, så om han noen gang vil si noe om dette til noen, så vil hun nok tro at det vil være til henne.

På hele den ene langveggen i duehuset er det laget kasser. 6 bortover og 5 oppover. Halve kassen er vegg og halve en åpning. Her bor de etablerte, småbarnsforeldre og nygifte. Det som er felles for disse, er at de er par. Når man er to, trenger man mer privatliv.

Iris har ingen kjæreste, og hun er for stor til å bo med foreldrene i barndomshjemmet. Hun må ta til takke med en av pinnene på den andre langveggen. Egentlig er det ikke pinner. Det er to plankebiter som er spikret sammen på skrå, så de ligner små hustak. Dette er for å beskytte dem fra å få en drittklase på seg fra overmann. Veldig kjekt, og veldig greie å sitte og å sove på.

På kortveggen er et stort vindu, som de kan kikke ut av, og over vinduet er en luke de kan gå ut og inn av til volieren og en annen luke de kan gå helt ut på taket fra, og ta en flyvetur hvis de vil.

Disse lukene er åpne hver dag fra morgen til ettermiddag. Luken helt ut, blir alltid stengt hvis eieren deres observerer eller hører om at det er falk eller hønsehauk i nærheten. Disse kan til og med komme seg inn i selve duehuset og drive massakre av duer, før de flyr ut mellom luka igjen, hvis luka er åpen. Når det er dueslipp blir også denne luken stengt. De som er inne kommer ikke ut, mens de som er ute og kommer fra slipp kommer inn.

Under vinduet er en vann-automat, slik at de fikk rent og friskt vann hele tiden. De er heldige, for i de fleste duehusene har de bare en manuell vannautomat som i beste fall byttes en gang i døgnet. Mitt på gulvet står det store matfatet. Her er det alltid nok mat. Mais og pellets. Mais er best, syntes Iris.

Iris har vært på flere treningsslipp fra nabobyene. Hun har alltid kommet blant de første eller den aller første som kom hjem. En gang ble hun fraktet i samme duekasse som Miguel, og det var så spennende at hun nesten ikke klarte å puste, og heller ikke si noe. Det var så irriterende. Han sto helt i andre enden av kassa. Hun prøvde å komme litt nærmere han, men det var for trangt og for mange som sto i mellom. Hun møtte blikket hans noen ganger, og kjente hun ble varm i hele seg.

Nå litt senere på sommeren skal hun være med på sitt første ungdueslipp. Hun er kjempe spent. De skal fly fra Arendal, og så langt har hun aldri flydd før. Hun elsker å fly, og hun elsker å være først. Får adrenalinkick av det. Selv om hun er sjenert og stille som person, blir hun en helt annen når konkurranseinstinktet hennes blir tent. Da er det bare en ting som betyr noe, og det er ikke å bare komme hjem en eller annen gang, men å komme først. Det er slik hun fikk status i duehuset.

Noen gir så mye under flyveturen at de er så tomme for krefter, at de glemmer å gå inn i duehuset når de endelig kom frem. De blir bare stående helt utmattet på taket. Eieren kommer da frem med en skål med mais han rister i, for å minne dem på hvilke fristelser som venter inne i duehuset. Hvis dette ikke hjelper, må eieren hente onkel Truls. Truls er en elendig flyver, men han er en klok gammel due. Han hjelper eieren, og veiledet duen på taket inn.

Etter oppveksten blant menneskene har nok Truls blitt litt preget av dette, og den gamle mannen kaller han bare for gjetehunden sin.

Det blir ingen premier på en due, før eieren får fjernet gummiringen den har rundt benet, puttet den inn i dueklokka og stemplet tiden. Eieren av brevduene har veldig mange premier og pokaler, og onkel Truls har nok æren for mange av dem.

Iris vet hvor viktig dette er, og har aldri mistet hodet eller vært så utmattet at hun har glemt det. Hun er alltid kjempe rask til å gå inn.

Iris hører lyden fra bilmotoren og lurer på hvor lang tid det er igjen før de skal fly, da hun plutselig blir oppmerksom på at noen snakker til henne.

  • Hva sa du?

Hun kikker spørrende bort på sidemannen sin. En rødfjæret fyr hun har sett før, men aldri pratet med . Han er liten og spe som henne, og hun mener å vite at han var rask til å fly.

Han kikker på henne og ler.

  • Nå var du jammen meg langt vekk. Tviler på at tankene dine var i denne mørke kassa her.

Han ler igjen.

  • Jeg sa bare hei, jeg. Rudolf heter jeg, og har jo sett deg noen ganger. Er det Iris du heter?
  • Iris nikker bekreftende.
  • Jeg har sett deg også, sier hun kort, for hun er ikke helt i det pratsomme hjørnet.
  • Er jo ikke så mange fra vårt duehus her. Faktisk så har jeg bare sett deg og Klara, Mia og Anna. De tre er jo umulig å prate med. Bare tisker og visker hele tiden, og tror de er så mye bedre enn oss andre.
  • De er jo flinke da, ellers hadde de ikke vært her, sier Iris forsiktig og ser opp på Rudolf.

Selv om hun heller ikke likte disse tre så veldig godt, så behøvde han ikke komme her å svartmale dem. Hun har for lengst oppdaget at Miguel ikke var med i dag.

  • Han er vel ikke god nok da, tenkte Iris for seg selv.
  • men det gjør ingenting for henne. En god brevdue er så mye mer enn en som er flink til å fly.
  • Jeg har vunnet alle slippene jeg har vært på med på, sier Rudolf.
  • Det ligger nok i genene mine, for alle i min familie er flinke flyvere, så de har ingen grunn til å være så blærete, sier Rudolf og ser surt bort på de tre duefrøknene i andre hjørnet av kassa.

Iris gidder ikke å svare ham. Han er jo akkurat som de andre han hakker løs på. Kanskje han ikke husker det, men det gjør hun. Han har ikke vunnet alle treningsslippene, for hun har vunnet veldig mange av dem hun også. Greit å fortelle om sine seiere, men de får da jammen meg være sanne.

Plutselig hører de bilen kjøre saktere og det humper litt mer enn før. Bilen stopper. Motoren stilner, og de hører bakluka går opp.

Alle duene står i helspenn. Det er dette de har ventet på. Endelig har tiden kommet. Luken i duekassa blir åpnet. Duene flyr opp. Høyt opp i flokk, sirkler rundt før de finner retningen de skal og flyr den veien de mener er riktig og raskest.

En stund flyr de samlet, før fler og fler velger annerledes enn de andre. Iris og Rudolf flyr den samme veien lenge. De sier ikke noe. Har nok med å konsentrere seg om dit de skal, så skilles de.

Endelig ser Iris et kjent tre. En stor høy bjerk som synes lang vei. Hun sikter den inn, ser duehuset, lander på taket, ser eieren spurte inn mot duehuset før hun presser seg inn luka.

   Eieren tart tak i henne, tar gummiringen av og spurter ut igjen.

Iris vakler bort til vannautomaten, tar noen slurker før hun hører applausen fra de andre.

  • Du vant, Iris. Du er førstemann. Ikke bare i vårt duehus, men i hele byen.

De andre duene er i ekstase og så stolte av henne. Hun begynner å gråte av lykke. Hun har vunnet ungdueslippet. Blitt den beste av alle sammen. For en lykke rus.

En halv time senere kommer Rudolf. Selvsikker som alltid, og tror han er først. Da jubelen ikke kommer, og han ser Iris, skuler han bare stygt bort på henne. Noe Iris syntes er barnslig. Tenk å være en så dårlig taper.

  • Gratulerer Iris!

Iris snur seg og blir helt varm under fjærene. Der står Miguel, og han snakker til henne.

  • Takk.

Hun kikker sjenert ned i gulvet.

  • Jeg må, jeg må, jeg må si noe tilbake.

Hun tenker febrilsk. Det er jo dette hun har ventet på så lenge, at de skulle komme i prat.

  • Det var ekstra hyggelig at du vant, fortsetter Miguel, før hun rekker å si noe.
  • Åh, det var da hyggelig sagt av deg. Nå ble jeg veldig glad.

Øynene stråler mot han, og hans mot henne.

  • Jeg hadde vel litt flaks med kursen og vindretningen også, tenker jeg, sier Iris tilbake.
  • Ikke vær beskjeden nå. Du er en racer til å fly. Du er dyktig. Det har ingenting med flaks å gjøre, men det er nok noen her i huset som vil mene det, tenker jeg.
  • Hvem da? Iris ser spørrende på ham.
  • Rudolf vel. Han takler ikke nederlag, og en annen plass i duehuset, er et nederlag for han. Jeg hadde passet meg litt for han, hadde jeg vært deg. Han kan være farlig når han føler seg truet. Bare tenk på hvordan det gikk med Emma.
  • Emma? Iris må tenke litt.
  • Var ikke det hun lille hvite med grått på vingene, som ble påkjørt for ikke så lenge siden?
  • Jo, det var Emma. Hun var også kjempe flink til å fly. Rudolf var etter henne hele tiden med spydigheter om hvor stygg hun var, hvor udugelig hun var og at ingen likte henne. Til slutt trodde hun på det selv. Jeg prøvde å muntre henne opp flere ganger, men hun var så langt nede at hun ikke trodde på meg. Trodde bare jeg var en ny som holdt henne for narr.

Iris var i sjokk. Hun hadde aldri pratet med Emma. Hun var stort sett for seg selv, og hadde virket utilnærmelig. Iris hadde tenkt at det var for at Emma trodde hun var så mye bedre enn de andre, at det var derfor hun ikke ville ha noe med de andre duene å gjøre. Men når hun tenkte seg om, så var det Rudolf som hadde sagt det. Sagt at hun var så fin på det, at hun ikke ville ha noe med de andre å gjøre.

  • Herre Gud, Miguel, jeg var med på det jeg også, å fryse henne ut, men Rudolf sa at hun var så fin på det at hun ikke ville ha noe med oss å gjøre. Jeg tenkte egentlig ikke så mye på det, for jeg hadde aldri kjent henne. Ikke før hun vant heller. Men nå har jeg kjempe dårlig samvittighet. Jeg skulle ha forstått det…
  • Iris, du er bare en due, du som oss andre. Hvordan skulle du vite? Du som ikke kjente henne. Jeg var tross alt hennes venn fra vi var dueunger, og ikke jeg engang kunne gjøre noe før det var for sent..
  • Mener du at hun valgte det selv? At hun ikke orket mer? Iris ser sjokkert på Miguel.
  • Jeg vet ikke sikkert, men det er det jeg tror, ja. Miguel kikker trist bort på henne.
  • Rudolf har klart å vende hele duehuset mot en due før, og kan gjøre det igjen. Derfor er jeg ekstra redd for at det skal skje med deg også, Iris. Han takler ikke at noen er bedre enn han. Lover du at du sier i fra hvis han er ekkel mot deg, eller får deg til å føle at du er mindre verdt enn andre, Iris min?
  • Ja, det lover jeg, Miguel. Iris kjenner hun blir varm under fjæra igjen. Ikke bare er han kjekk å se på, men like vakker inni er han også. Og han sa «Iris min». Hva betydde det? Likte han henne også?

Iris merker at Rudolf følger med henne de neste dagene. Hun klarer ikke å glemme det Miguel hadde sagt. Kan Rudolf virkelig være så ondskapsfull? Hun har aldri likt ham. Han er skrytete og selvopptatt, men at han kan ødelegge en annen due psykisk på en så stygg måte, hadde hun aldri trodd.

Det virker som mange liker han. Ungpikeduer flokker seg alltid rundt han, og sluker alt han sier.

«Liker han?» «Hvordan er det mulig?» « Han gjør jo ikke annet enn å skryte, lyve og fremheve seg selv»

«Hvor blind kan en due bli da?» «Det finnes jo ikke noe sjarmerende med Rudolf»

Etter å ha tenkt seg litt om, finner hun ut at det kanskje ikke er å like han de gjør. De ser vel heller opp til han, og Rudolf elsker den makten dette gir han.

Ja, sånn er det nok. Den eneste som virkelig liker Rudolf, er Rudolf selv.

«Selvgode dust!» mumler Iris for seg selv.

Mannen kommer inn i duehuset, går rett mot henne og tar tak i den spede kroppen.

Hva er dette? Det er da ikke slipp i dag. Slippene er alltid på lørdager og prøveslippene på onsdager. I dag er det mandag. Det skjer aldri noe på en mandag.

Iris kjenner hvordan skrekken fyller henne. Hva skjer? Hvor bærer han henne? Hun prøver å si til seg selv at eieren jo er en snill mann, og aldri gjør noe for å skade duene sine. Han passer jo alltid på at alle har det bra. Men det hjelper ikke. Hun er skrekkslagen. Hele kroppen rister.

Hjelp meg!, prøver hun å si, men det kommer ikke en lyd.

Eieren bærer henne inn i garasjen. Det lukter olje. En moped står der med bare et hjul, to biler og verktøy hengende rundt på veggene.

Nå har de kommet helt innerst i garasjen. Der ser hun en stor trekasse på veggen. Det er en dør med gitter på den. Mannen går mot kassen. Åpner den. Han slipper henne inn, og lukker raskt døren og forsvinner.

Iris kikker seg redd rundt i kassen. Det er lyst. Alt er nytt og rent. Her er duefor med ekstra mye mais, rent vann og en ruge kasse. Rugekasse???

Hvorfor er det rugekasse her? Hva skal hun med rugekasse? Hun har jo ikke kjæreste engang. Nå drømmer hun jo om en fremtid med Miguel, men de har jo ikke akkurat pratet om rugekasser og småduer ennå. Selv om hun ikke kan tenkte seg andre maker enn Miguel, så er det et veldig alvorlig skritt å ta. Blir hun kjæreste med en, er det for resten av livet. En due forblir trofast så lenge den lever. Ofte dør den andre av sorg hvis den ene går bort. Kjærligheten er sterk i dueverden.

Iris hører skritt nærme seg. Hun kryper sammen i det borteste hjørnet, og ser skremt mot gitteret. Det er eieren. Han bærer på noe… så åpner han døren, og slipper Rudolf inn.