- Jeg håper ikke jeg såret deg. Det er ikke derfor jeg sa nei.
Hun snur seg. Ser inn i to blå, snille øyne. Pene er de, øynene altså.
- Hei! Er det deg? Hvordan går det? Såret, jeg? Nei, jeg er da ikke såret.
- Hvorfor skulle jeg være det. Du har vel dine grunner til å si nei.
- Det holder det. Hun kikker på han. Det fasinerer henne at han har valgt en helt annen sti enn alle andre. Hun liker at folk går sine egne veier, isteden for å følge flokken som en lemen.
- Det er nok av kopier her I verden, tenker hun. Mennesker som prøver å leve, se ut og være som andre enn seg selv.
Det er nok fordi folk føler seg utrygge i sitt eget selskap, tenker hun videre.
- De trenger andre for å få bekreftelse på sin egen verdi, og er livredde for å leve et liv utenfor det vanlige.
Hun smiler til han, og han smiler tilbake, før han raskt legger hånden for munnen.
- Uff, jeg liker ikke å smile til deg nå, Emma. Jeg mistet en ny tann tidligere i dag. Føler på det, skjønner du.
Emma hører hva han sier. Hun har ikke lagt merke til at han mangler tenner. Det hun ser er godheten i han, og han er vakker.
- Det gjør da ingenting, svarer hun.
Hun pleier å snakke med Kjell når han kommer innom butikken der hun jobber.
- Han er alltid hyggelig, og selv om klærne hans er fillete, er han alltid ren, og alltid edru.
- Det er det som fasinerer henne, at han ikke er en fyllefant…bare en mann som av ukjente grunner har valgt et liv helt uten penger og luksus.
- Han panter flasker. Det er det han lever av. Hun har hørt at han ikke vil ha hjelp fra noen.
- Men hun vet også hvordan folk snakker.. spesielt om slike som Kjell, som skilller seg ut fra mengden.
Allikevel hadde hun vært litt usikker da hun spurte om han ville ha noen klær. Det kunne jo være at ryktene var sanne. Hun ville ikke såre stoltheten hans, slik at han ville føle seg tråkket på av henne. Eller at hun ikke respekterte han for den han var?
- På den andre siden så kunne det jo være at han gjerne ville ha noe nytt, men at ingen torde å spørre.
- Etter å veid for å imot i flere dager, mannet hun seg opp, spurte, men han hadde sagt nei. Ikke sånn nei, kort og brutalt. Han var ikke sånn. Nei, han sa det forsiktig.Han var mild, og redd for at hun skulle bli skuffet over svaret hans.
- Hvorfor tror du jeg ble såret, sa Emma.
- Det er jo ditt valg, Kjell.
- Det er ikke akkurat det, svarte han, og ser litt trist ut.
- Du forstår, de kaster alt jeg har. Alt jeg ikke står og går i kaster de.
- Hvem da? Emma er sjokkert.
- Hvem kaster tingene dine?
- Vektere, sier han lavt.
- Vektere innleid av kommunen.
- De har satt opp container med lås, der jeg bor, og hver eneste dag nå i flere måneder har de kommet for å rydde plassen. Kjell ser på meg med triste øyne.
- Det vil si at de kaster alle tingene mine. Alt jeg trenger for å leve.De river ned kattehusene jeg har bygd til kattene mine.
- Han ser ned i gulvet.
- Herre Gud!, Emma er i sjokk. Hun vil ikke tro at dette er sant. Det kan ikke være sant. I hennes kommune som de snakker så varmt om hvor viktig det er å ta vare på mangfoldet. Hvor viktig det er at vi er ulike.Her som de bygger opp, og gjør alt for at vi skal få en vakker by.
- Men hva hjelper det med nydelige fasader når det ikke er varme og medmenneskelighet inne i byen?
- Herre Gud, hva er det som skjer? Emma rister på hodet.
- Teltet mitt, soveposene, maten min. De tar alt jeg har.
- Kjell ser på henne med triste øyne.
- De vil ha meg vekk, forstår du. Det er det eneste som betyr noe for dem.
Kjell ser på flekken på veggen bak henne, før han igjen ser på henne.
- Det er der jeg kommer fra. Der jeg har vokst opp, og der jeg vil leve.
- Det er det eneste jeg vil.
Emma vet ikke hva hun skal svare. Hun er helt målløs.Det her er maktmisbruk av verste slag. David mot Goliat. En mann som ikke gjør noen fortred, som ikke vil ligge noen til last. Hvorfor kan han da ikke få lov til å bo der i teltet sitt sammen med de han bryr seg om, kattene?.Nei, han har ingen penger, og har du ingen penger, så har du heller ingen verdi.
- Det er jo slik det er… alt handler om penger og verdier. Emma kjenner at hun blir rød I ansiktet.
- Faktisk så er hun av en helt annen oppfatning. Det er ikke størelsen på lommeboka, som avgjør et menneskes verdi. Det er helt andre ting, og for henne er mennesker som Kjell mer verdifulle enn mange andre.
- Emma lytter til Kjell. Kikker på han, og har så vondt av han.
- Nå vet jeg aldri hva som venter meg når jeg kommer hjem. Her om dagen hadde de kjørt over en av kattungene. Det var så forferdelig. Jeg har ikke lyst til å dra fra dem, men må jo skaffe dem mat.
- Hun ser at han sliter med gråten nå. Fortvilelsen lyser ut av de tårevåte øynene.
Jeg ville bare fortelle deg dette, Emma, så du skal forstå, og ikke tro at jeg ville såre deg,
men fordi det hadde blitt kastet allikevel.
Han snur seg sakte, går mot utgangsdøra og forsvinner ut i regnet.
Emma blir stående igjen tankefull. Har ikke en løvetann på en eng like stor rett til å leve, som en rose i en velpleid hage?
Emma er fortvilet. Har bare lyst til å gråte. For det er det alt handler om, er det ikke? Han passer ikke inn blandt de fine rosene, som står der i sin prakt for å vise seg frem.