Alle forhold som tar slutt,
er trist.
Selv dårlige forhold
som ender i brudd,
er trist på sin måte.
Når vi går inn i
et kjærlighetsforhold,
har vi en drøm…
et ønske om
at vi har truffet den rette.
Noen er heldige,
og finner den store kjærligheten
tidlig i livet,
mens andre fortsetter
å tro
og håpe
lenge.
Jeg tror at det alltid
er verst for
deg som blir forlatt.
Selv om det også kan være vondt
for deg som går,
så er du på en måte mer forberett.
.
Kanskje har forholdet
vært dårlig i lang tid?
Men allikevel kan det være
at en av dere ikke føler
at forholdet er så dårlig
som den andre føler det.
Kanskje er det en maktkamp,
og den som har overtaket,
syntes han har det fint
på sin måte.
Kanskje har han ikke engang merket
at det er uballanse i forholdet?
Men ingenting er så vondt
som når du blir forlatt
uten å merke
at noe har vært galt.
Når du hele tiden har trodd
at begge har vært lykkelige.
Så plutselig
så viser det seg
at bare en har følt det slik.
Du sitter der alene i sjokk.
Hvorfor har du ikke sett
eller merket noe?
Har han tenkt på brudd lenge?
Hva har du gjort galt?
Kunne noe vært gjort annerledes?
Eller var det bare følelsene som forsvant?
Du sitter der sønderknust
og forlatt.
Føler deg så utrolig trist
og alene.
Tomheten er rundt deg
hele tiden.
Noe mangler…
Han!
Du sitter der
med så mange følelser…
sinne over at han gikk.
Sorg over at han er borte.
Lengsel etter kjærlighet
fra han
som du trodde var
drømmeprinsen.
Kjærlighet til han,
selv om du helst bare ville
klippe over tråden
som har med følelser
til han å gjøre.
Du vet du må gå videre,
men så står du isteden
og tramper
i din egen gjørmehaug,
og synker mer og mer
ned i din
egen fortvilelse.
Du vil så gjerne
komme deg opp.
Bli fri fra alle følelsene
som sprenger.
Du hyler.
Du skriker.
Du gråter,
men smerten
sitter der like fullt.
Den fyller hele deg.
Du prøver å flykte,
men smerten innhenter deg.
Bare tiden kan lege sår,
og du må bare ta
akkurat den tiden
som trengs.
Du kan ikke flykte
fra deg selv…
og dine følelser.
Du er i sorg…
kjærlighetssorg.