Heisføreren

– Er Anne på jobb i dag? Stemmen er lav, men mild.

Nina snur seg, kikker opp på han. Hun har ikke sett han komme. Han bare står der, helt plutselig. Hun prøver å møte blikket hans, men blikket er flakkende.

– Hvem Anne? spør hun

– Det er flere her som heter Anne.

Hun kikker på han igjen. Han er mager, klærne er møkkete, og det mørke håret er ugredd . De blå øynene ser slitne ut.

– Øynene er sjelens speil, tenkte hun, og hans sjel er trett. Han har levd et hardt liv.

Hun ser det. Alle kan se det, at han har levd et tøft liv. Bare ved å sende ett blikk på ham, så ser man det. På klærne. På de bøyde ryggen. Alt ved han viser at livet hans er alt annet enn lett.

Men øynene forteller mer. De viser motløsheten i han, trettheten, godheten. Det som bor i han langt der inne. Øynene kan ikke skjule ham. Hun vet hun har sett dem før, men hvor?

– Anne Sørensen, sier han

– Hun jobber i kjøttdisken.

– Ja, hun er på jobb i dag. Det er bare å gå bort dit, så ser du henne nok. Hun peker den veien han skal gå, og smiler mot han før han skynder seg innover i butikken.

Nina ser etter han. Hvor har hun han fra? Noe så irriterende.

– Hei! Hun blir avbrutt i tankene sine.

Det kommer en ny kunde, og en ny og en ny. Hun er på jobb, og hver eneste kunde fortjente å få en liten del av henne. Et smil, en hyggelig prat. Slik at en grå hverdag blir litt lysere enn før for dem. Det er så mange ensomme mennesker der ute. Mennesker som ikke har andre å dele livet sitt med enn en kassedame. Helt forferdelig er det, men er så utrolig lite som skal til for å gjøre en dag litt bedre for et annet menneske. Bare lytte litt til hva de sier, og ikke minst huske dem igjen. Alle mennesker trenger å vite at de er spesielle på en eller annen måte. Vite at de ikke er en hvem som helst, men en person som setter spor etter seg.

Heldigvis så har de fleste noen i livet sitt som viser dem hvor viktige og spesielle de er for dem. For disse kundene, er det viktigste å handle det de trenger, og at de får god service der. Mer enn det forventet de ikke. De har ikke behov for å dele noe som helst med henne, eller noen av de ansatte på kjøpesenteret. De har andre de kan dele sorger og gleder med. De er heldige. Ikke alle er det.

Nina elsker jobben sin, og gleder seg til hver dag. Flere av vennene hennes forstår ikke at hun kan si det. De tror hun lyver.

– En jobb helt uten utfordringer, sier de.

– Hvor lite de vet, tenker Nina for seg selv. Hun har prøvd å fortelle dem mange ganger hvorfor hun elsker jobben sin, men de hører ikke etter. De har bare bestemt seg for hvordan jobben hennes er.

– De tror at hennes jobb består i å scannet varer, og å ta imot betaling. Det er det hele.

– Resten av den da? Det hun elsker ved den, tenker de ikke på. Hvor utrolig mange fine mennesker hun treffer hver eneste dag. Så mange hun føler hun er virkelig glad i. Mennesker som gir henne så utrolig mye.

– Herre Gud, det var Bjørn Arne! Nå husker hun. Det måtte være hans øyne. Men det var jo så lenge siden. Går det an å kjenne igjen øyne etter så lang tid?

– Hun må spørre Anne. Det er det eneste hun kan gjøre nå. Herre Gud, Bjørn Arne! Så mange ganger hun har tenkt på han opp gjennom årene.

Hun småløper igjennom butikken, mot kjøttdisken. Der er Anne. Hun er opptatt med en kunde, så hun må vente litt.

Nina står og småtripper. Endelig der går kunden.

– Anne, han som pratet med deg for et par timer siden. En mørk, tynn en. Heter han Bjørn Arne?

– Ja? Kjenner du han? Anne ser spørrende på henne.

– Nei, ja, jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg kjente han for lenge siden. Emma føler seg plutselig dum. Hva skal hun si? Men Herre Gud, det var Bjørn Arne! Det er jo helt utrolig!

– Skal jeg hilse fra deg? Anne ser fortsatt spørrende ut

– Han er sønn av ei venninne av meg, som har flyttet tilbake til byen.

– Nei, han husker meg sikkert ikke igjen. Det er så lenge siden. Veldig lenge siden. Han var ikke mer enn 5-6år.

– Du, Nina, jeg skal ha pause nå. Har du mulighet til å ha det nå, så kan vi prate mer om dette. Må bare innrømme at nå ble jeg skikkelig nysgjerrig.

Nina ringer Kari, spør om å ta pause. Noe som er helt greit at hun gjør. Deretter skynder hun seg opp trappen til pauserommet.

Anne sitter der allerede Hun har hentet kaffe både til seg selv og til henne. Nina setter seg på en stol rett ovenfor henne, tar en slurk av kaffen, setter den ned på bordet mellom dem og begynner å fortelle.

– Husker du da det var Domus i Larvik, Anne?

– Ja, jeg gjør da det. Anne tar en slurk av kaffen sin

– Og at det var heis der? Nina kikker smilende bort på Anne

– Ja. Det var vel den første heisen i Larvik etter det jeg husker.

– Der møtte jeg Bjørn Arne første gang. En nydelig liten gutt på 5år. Svart hår og knallblå øyne. Han var heisfører, fortalte han meg, så jeg måtte si hvilken etasje jeg skulle til. Nå var det jo egentlig ikke mye å velge mellom, for 3.etasje var bare en parkering, men jeg sa nå hvor jeg skulle.

– Senere traff jeg han flere ganger. Han bodde midt i byen, og jeg pratet alltid litt med han når jeg så han. Han var bare så utrolig skjønn både av vesen og utseende.

Nina kikker drømmende ut i rommet, drikker litt kaffe før hun fortsetter.

– En stund sener skulle vi ha arbeidsuke, og jeg skulle være i Jegersborg Daghjem. Vi var 3 stykker som skulle være der, i hver vår avdeling. De to andre ville helst på baby-avdelingen. Der det var babyer fra 3mndr. Derfor het det daghjem. Jeg ville helst være på den eldste. Der hvor de fra 5 til 7år var.

Nina smiler.

– Bjørn Arne gikk i denne barnehagen, og var i avdelingen jeg skulle være. Han ble så glad over å se meg i barnehagen sin. Det var en fin uke, og jeg fikk lov til å være med han hjem en dag, og han med meg også.

Nina begynner å le. Anne ser spørrende på henne.

– Hva er det du ler av Nina?

– Jo, du forstår Bjørn Arne kom til meg i barnehagen og spurte om jeg ville være med han hjem. Han hadde spurt moren sin, og det var helt greit.

– De bodde midt i byen i huset ved siden av Brava. Helt i toppen.

– Ja, jeg husker de bodde der. Jeg var jo venninne med moren til Bjørn Arne da også. Det var en helt forferdelig leilighet. Trekkfull og kald. Anne skyver vekk luggen som har falt ned i øynene hennes.

– Jeg husker ikke akkurat hvordan leiligheten var, men jeg husker at det var veldig mye rot der. Moren til Bjørn Arne fikk sjokk da hun så meg.

Nina ler av å tenke på det.

– Bjørn Arne hadde nemlig glemt å si hvor gammel jeg var. Hun hadde hørt så mye om Nina i barnehagen, så hun trodde at hun var et av barna, ikke en ungdom på 15år. Heldigvis ble ikke sjokket verre enn at han kunne være med meg hjem dagen etter.

– Uff, jeg husker den tiden der, sier Anne, og ser plutselig sørgmodig ut.

– Janne, moren til Bjørn Arne levde i et veldig vanskelig ekteskap. Mannen hennes drakk og slo henne. Heldigvis så klarte hun å rømme med barna til noen fjerne slektninger i Oslo, og der har hun bodd frem til nå.

– Ikke hos slektningene da.

Anne ler litt, før hun fortsetter.

– Hun fant seg jobb og leilighet, og også en snill mann etter hvert. Faren til Bjørn Arne og Mia døde for noen år siden. Drakk seg i hjel, regner jeg med.

Nina blir tankefull og alvorlig. Tenker over det hun nettopp har hørt. Hun har ikke tall på alle de gangene hun har tenkt på Bjørn Arne og hvordan det har gått med han. Plutselig så var han bare borte. Hun regnet med at de hadde flyttet. Det er jo lenge siden huset ble revet, og erstattet av en grå betongkloss av et hus.

Flere ganger når hun hadde sett menn med mørkt hår og blå øyne har hun tenkt at dette kanskje er Bjørn Arne, eller kanskje ham, eller ham?

Det er så rart med det der. Noen får bare en ekstra plass i hjertet, og er der for alltid. Bjørn Arne har en stor plass der. Det har han hatt fra den dagen hun møtte han i heisen. Nå hadde hun sett han igjen. Endelig! Og hun hadde kjent ham igjen. Det var jo helt utrolig. Etter så mange år.

– Nina, det er noe jeg må si deg.

Nina blir avbrutt i tankene sine. Lurer på hva Anne skal si. Hun ser det ikke er lett for henne å fortsette.

– Bjørn Arne er narkoman. Han er nok ikke den lille gutten du kjente lenger. Han har vært det i flere år, og er ganske ute på kjøret nå.

– Nei, så grusomt! Herre Gud, hvorfor? Hva har skjedd i livet hans? Mellom den lille nydelige gutten med de troskyldige blå øynene og den narkomane mannen? Noe vet jeg, jo, men hvem har ødelagt det troskyldige i han?

Anne ser på henne.

– Jeg vet ikke Nina. Jeg vet bare at de ikke har hatt det lett noen av dem, og at moren har prøvd å gjøre det beste hun har kunnet.

– Men han har de samme øynene, Anne. Den barnlige troskyldigheten er borte, men ellers så er det de samme øynene. Så sprøtt!

– Anne, kan du hilse til han fra meg neste gang du ser han. Det kan være at han ikke husker meg, men hvis han gjør det, så betyr det kanskje litt for han også. For meg så var det helt utrolig å se han igjen, og nå håper jeg bare på at vi skal treffes igjen, prate og ta igjen alle årene vi ikke har sett hverandre.

– Ja, da, Nina. Selvsagt skal jeg gjøre det.

– Anne, om han er narkoman eller ikke, så spiller det ingen rolle for meg. Han er og blir min egen personlige heisfører. En som alltid vil bety noe helt spesielt for meg.

– Det har jeg forstått, Nina, og jeg er helt sikker på at han også husker deg. Virker jo som det er noe spesielt mellom dere.

Anne smiler mot henne.

– Men Nina, det kan ta noen dager før jeg ser han, bare så du vet det.

De reiser seg opp, rydder bort kaffekoppene, og går ned trappen sammen, før de går til hver sin avdeling i butikken. Jobben kaller…

En uke senere kommer Anne bort til bordet der Nina sitter med kaffekoppen sin. Butikken har ikke åpnet ennå. Regnet pisker mot ruten.

– Jeg fikk aldri gitt den hilsenen, sier Anne med ru røst.

– Hva?

Nina klarer ikke å tenke.

– Hilsen?

Anne rekker henne en utbrettet avis, og hun leser:

«Mann 32 år funnet død på Torstrand. Dødsårsak overdose.»