Hun var en fremmed fugl.

Et menneske  ingen la merke til.

Hun bare var der.

Et menneske som var ansvarsfull og flink,

men  hun satt aldri krav som angikk henne selv.

Hun forsvarte andre når de ble urettmessig behandlet,

aldri seg selv.

Hun sa i fra.

men hun forsvarte

Det gjorde hun,

men på en måte

ingen hørte.

Hun smilte alltid.

Derfor syntes alle

hun var hyggelig

å ha med å gjøre…

Hyggelig,

men ingenting mer.

Hun var ingen papegøye,

bare en fremmed fugl.

Men inne i dypet

av seg selv

var hun en mørk

og alvorlig sjel.

Et menneske

som forsto og tenkte

mer enn hun ga inntrykk av,

Men hun hadde ingen

å prate med.

Ingen som forsto

hvordan det var

å være en fremmed fugl.

Hun var en ensom sjel.

Ikke fordi hun ikke hadde

noen rundt seg,

for noen ganger var det mer

mennesker rundt henne,

enn hun nesten orket.

Hun var ensom,

fordi hun var

den eneste

fremmede fuglene

hun visste om.

Sangen hennes

ble nesten borte.

Bare en svak nynning

inne i det innerste,

for ikke å glemme den helt.

Det var så mange som hadde

gjort narr av sangen hennes.

Sangen som bare var hennes.

Det var som om hun bare ville

trekke seg inn i seg selv.

Vekk fra alle.

Vekk fra alt kav og mas.

Bare være med seg selv.

Hun husket ikke

når de ble kjent,

men husket at det var han

som tok kontakt med henne.

Han var kontaktsøkende

på en veldig forsiktig måte.

En såret sjel

tok kontakt med en annen.

De var som natt og dag,

men de var

begge fremmede fugler.

Sangene deres

var sorgfulle,

men vakre.

Det var et håp i dem

Selv om sangene

deres var forskjellige,

så var de samstemte,

og desto mer de sang sammen,

desto klarere ble sangen.

De forsto hverandre.

De forsto hvordan det var

å være en fremmed fugl

i en kald og overfladisk

verden.

Hadde bare andre tatt seg tid

til å lytte til tonene,

klangen, følelsene

i deres livssang,

hadde de også forstått

deres skjønnhet.

Men ingen ser

to fremmede fugler.

De ser bare etter

vakre papegøyer

som sprader rundt

i sin fargeprakt.

Fugler som synger

sin tillærte sang.

Den alle vil høre.

Sangen om

overfladiske verdier,

om alt som kan eies

og om alle

som blir tråkket på

for at noen skal kunne vise seg

i sin fargeprakt.

Ingen ville lytte til sangen

som minner dem

om deres egen sårbarhet,

deres egne opplevelser av svik.

Sangen som får frem frykten

de skjuler bak arrogansen

av papegøyefjær.

Klipte vinger de tror ingen ser…

men det er bare papegøyene

som ikke vil se…

annet enn vakre fjær..