Alltid har jeg hatt lite med penger, og mange ganger har jeg ønsket at jeg hadde mer. Ikke fordi jeg ønsker meg et liv i luksus, men da hadde jeg sluppet å bruke så mye energi på å tenke på hvordan jeg skal overleve.

Jeg kunne da ha hjulpet mine venner mer, slik at de hadde kunne fått et liv de fortjener.

Jeg tror det er en mening med alt… at vi har noe å lære av alt vi opplever… også det at jeg alltid er blakk.

Det jeg har lært til nå, er at samhørigheten som finnes mellom mennesker med lite penger, er unik.

Vi hjelper hverandre hele tiden, med det lille vi tross alt har.

Hjelper hverandre med mat, låner og deler våre siste kroner… og trøster oss selv med at det alltid ordner seg.

For på en eller annen måte, ordner ting seg alltid.

Jeg lever ennå, og jeg lever i kjærlighet,

fordi jeg vet at det alltid er noen der som bryr seg like mye om meg som jeg bryr meg om dem.

Mine vennskap er dype og kjærlighetsfulle.

Hadde jeg vært rik på materielle goder, hadde jeg ikke opplevd og vært klar over hvor heldig jeg er, som har disse vakre sjelene rundt meg.

Da hadde jeg ikke trengt den hjelpen jeg får nå, eller tenkt over viktigheten av hvor mye virkelig omtanke betyr for et menneske.

Hvor mye kjærlighet som strømmer mellom mennesker med lite materielle verdier.

Jeg hadde ikke sett den indre skjønnheten i menneskene rundt meg, som jeg ser nå.

Jeg opplever at kjærligheten er rundt oss hele tiden. Det er bare å se deg rundt.

Se etter det som er verdifulle verdier i livet ditt, og du vil finne det…