Flere ganger i livet har jeg trodd at livet mitt har gjort en vending. Etter harde kamper kan jeg endelig kunne slappe av. Jeg har tenkt tilbake på det som har vært, som en lærdom jeg nå får brukt for. Å ha det bra er ingen selvfølge. Det negative som har skjedd, er noe som bare har gjort at jeg ikke ser på trivielle ting som selvfølgeligheter. Hadde jeg ikke opplevd det motgang, hadde jeg heller ikke tenkt over hva det hadde vært. Vi må oppleve mørket, for å sette pris på lyset.
Jeg har følt meg lykkelig. Veldig lykkelig. Jeg har laget meg en illusjon om at livet er perfekt. Nå har jeg kommet til enden av min lærdoms vei. Ikke at jeg ikke skal lære mer, for lære gjør vi hele livet. Nei, jeg har tenkt at den harde lærdommen er over.
Menneskene i livet mitt er perfekte, for meg. De gir meg alt jeg trenger, og jeg fokuserer kun på deres positive sider. Resten er bare menneskelige sider, som alle har. Vi velger hva vi vil fokusere på, har jeg tenkt, og fokuserer vi på feilene, er det disse vi ser.
Jeg har laget meg verdener som har vært helt rosa. De har ikke vært virkelig. Kun mine forestillinger om hva en perfekt verden er. Jeg har levd i den, og oppført meg som dette er den virkelig verden.
Det jeg ikke har sett, er at den andre i denne verdenen, altså min kjæreste, er et menneske av kjøtt og blod. Han har følt at jeg lager et bilde av han, som han umulig klarer å leve opp til. Han går med konstant dårlig samvittighet over å ikke strekke til, være bra nok, snill nok, eller perfekt nok.
Jeg er slik i forhold. Jeg gjør alt for at forholdet skal være perfekt. Jeg er snill, jeg er selvstendig, jeg har meninger, men jeg viser også at hans meninger er like viktige som mine, ser og forteller han om hans gode og snille sider og jeg elsker at han har hobbyer, og et liv uten meg. Bare jeg vet at jeg er hans første og viktigste interesse, er alt greit.
Luftslottet forsvinner gang på gang. Jeg sitter enda en gang i sjokk. Alt var jo så fint. Hva gikk galt? Var han ikke glad i meg? Var alle de fine ordene hans bare løgner?
Det ble for mye, sa han. Jeg ble for mye. Det ble for perfekt. Jeg ble for perfekt. Han strakk ikke til. Ingen kan leve opp til et slikt bilde, uten å føle seg mindreverdig. Jeg forstår det, men…
