Fobi

Det finnes en verden av skapninger som jeg helst ikke vil ha her. De betyr lykke, er det mange som sier. For meg er de alt annet enn lykke. De er bare ekle.

Det beste hadde vært om de hadde bodd på sin egen planet helt for seg selv.
Jeg hadde ikke savnet dem. Ikke et sekund engang. De ødelegger livet mitt. Det er det de gjør. Rett og slett ødelegger det. Hindrer meg i å leve et fullverdig liv. Jeg blir hemmet, begrenset. Kan ikke gjøre som jeg vil når en, eller enda verre flere av dem, er i nærheten. De bare kryper rundt. Tror de eier verden.

I alle kriker og kroker gjemmer de seg. Springer i full fart, og vips så er de borte. Det er helt umulig å ha kontroll over dem. Det ene øyeblikket er de der, og i neste et helt annet sted. Men de er der, og de er mange. Jeg vet det. Overalt lager de sine nett. Bare for å vise meg at de er der. Få kontrollen over hjemmet mitt.

Det kommer venner på besøk, som sier at jeg må fjerne spindelveven. At det ser stygt ut.
Ja, det ser stygt ut, men hva kan jeg gjøre med det? Jeg tør ikke å fjerne det. Aner jo ikke hvor stor han er. Han som er i den andre enden og lurer. I verste fall kan det jo komme en stor og hårete en, klar til angrep, hvis jeg prøver meg på noe slikt. Nei, da får det heller være.

Heldigvis så er de fleste som kommer hit, veldig glad i å føle seg modige ovenfor meg. Derfor er det heller ikke vanskelig å overtale dem til å ta et skippertak med støvkluten, slik jeg får disse ekle klebrige nettene vekk. De fnyser over meg. Sier jeg er hysterisk og at disse krypene ikke er noe å bry seg om. De er lykkedyr. Faktisk så gjør jeg dem en tjeneste. Jeg får dem til å føle seg selvsikre og tøffere enn det jeg er.

Jeg lar dem holde på, jeg. Tenker at de har godt av å bli litt fulle på seg selv.

Men så er det noen ganger jeg er alene da. Faktisk oftest er jeg det, og da er det ikke lett å være meg.

En gang hadde jeg en blomsterurne ved inngangsdøren med noen fine petuniaer. Dessverre var det en annen som også syntes det. En nydelig oase med mange flotte gjemmesteder, tenkte han nok. Jeg tenkte mer på hvordan jeg skulle komme meg forbi når jeg skulle inn og ut av huset.

Jeg fant ingen insektsspray, men heldigvis fant jeg noe annet. Hårspray!

Jeg sprayet hele boksen på dyret. Måtte være sikker på at han var død, og vet av erfaring at disse monstrene er utrolig seiglivet.

Han i petuniane døde. Det gjorde for så vidt petuniane også, men i krigens hete blir det alltid noen uskyldige som må bøte med livet.

Denne episoden gjorde at jeg innså at også jeg var et krigsoffer. Jeg kunne jo ikke lenger plukke blomster, eller bær. Nå så jeg jo at disse grusomme skapningene levde i blomster og kratt. Jeg ville ikke risikere å bli angrepet akkurat når jeg tok tak i et saftig jordbær, eller bringebær. Dette var en unødvendig utfordring av sjebnen. Nei, da går jeg heller til butikken og kjøper bær der.

Men det er klart, de er overalt, og de elsker å skremme meg. Ingen andre jeg kjenner, har opplevd å se en svart kropp komme mot seg på sin liane, for så å slippe seg ned på en paralysert meg. Naturlig nok fikk jeg fullstendig panikk, etter denne opplevelsen, så etter dette, trodde jeg alt som kravlet og krøp på meg, var disse ufyselige krypa.

Det har ikke vært få netter jeg har sovet i stua på grunn av dem. Da har de okkupert soveværelset mitt. Jeg har vært alene. Det er dem eller meg, og har jeg ingen som kan hjelpe meg, så blir det de som vinner kampen.
Faktisk så har jeg våknet av at en av dem lusket rundt senga mi, og i en blanding av refleks og redsel, klarte jeg å drepe den med ei bok. Knuste den. Gned boka mange ganger frem og tilbake og rundt. Hoppet opp og ned på boka, for å være helt sikker på at inntrengeren var død.
Liker ikke å drepe, men i selvforsvar blir alt annerledes. Det var han eller meg, og det er faktisk mitt hus!
Vel, da jeg våknet, trodde jeg først at alt hadde vært en vond drøm, men da jeg så boka og liket ligge der helt ugjenkjennelig fra det han en gang hadde vært, forsto jeg at det var sant. Jeg hadde klart det … å våkne av en av dem, og jeg hadde klart å drepe.

Jeg hadde fjernet en barriere rett og slett, og følte meg litt ovenpå i tiden etterpå. Men det er klart at det å bli vekket livredd, ikke er helt det samme som når man takler det i en annen setting. Det fikk jeg merke en stund senere hvor jeg da skulle ta mine morderiske lyster i bruk.
Offeret satt på veggen. Jeg fant frem den største boka jeg hadde, et leksikon. Måtte jo være helt sikker på å treffe. Men da jeg omsider slo til, klarte jeg allikevel å bomme og udyret forsvant inn i en av sine sprekker. Litt av et nederlag, men jeg er ikke den som gir meg, og etter hvert fikk jeg mer trening, og klarte til og med å treffe med en helt normal bok.

Men for ikke å virke tøffere i trynet enn det jeg er, så må jeg bare innrømme at dette kun gjaldt små, og til nød mellomstore eksemplarer. De store fem-kroners-edderkoppene taklet jeg ikke.

Da jeg en kveld satt i telefonen og pratet med ei venninne, jogget det et svart monster, større enn en femmer, forbi meg på gulvet. Han stoppet opp, kikket til hver side, før han spurtet bort i hjørnet på andre siden av rommet. Jeg fikk fullstendig panikk, trakk bena oppi stolen og hylte. Visste ikke hva jeg skulle gjøre. Udyret sto noen meter unna, og stirret på meg. Jeg stirret tilbake. Redd for å miste han av syne. Jeg fikk fortalt venninna mi i telefonen hva som skjedde. La på. Jeg trang øyeblikkelig hjelp og ringte broren min som bodde i nærheten. Han kunne drepe kjempen.

Broren min kom. Følte seg jo veldig overbærende, selv om han jo måtte innrømme at jo den var veldig stor. Takk!
Men hovmod står som kjent for fall, så han klarte å bomme, og det hårete svarte vesenet sprang bak veggseksjonen. Broren min måtte flytte hele seksjon. Jeg hadde jo ikke tort å være der ellers. Men så sier broren min noe som aldri skulle ha blitt sagt… Ikke til meg, og iallefall ikke på denne måten.

– «Det er jo et helt edderkopprede bak her».

Edderkopprede! Hadde jeg ikke nok panikk fra før, så fikk jeg det i alle fall da.
– Meg eller dem!
Jeg sprang ut på kjøkkenet, hentet ei flaske salmiakk, helte over edderkopp og edderkopprede. Da forsvant broren min, men det gikk greit. De var døde.
Jeg var massemorder. Hadde drept hundrevis av små babyer, uten å ha dårlig samvittighet. Krigen hadde gjort meg kald og ufølsom. De var mine fiender, og jeg følte meg som en seierherre.

Det finnes en verden av skapninger som jeg helst ikke vil ha i mitt liv i det hele tatt.
De betyr lykke, er det mange som sier.
De ødelegger livet mitt. Det er det de gjør. Rett og slett ødelegger det. Hindrer meg i å leve et fullverdig liv. Jeg blir hemmet, begrenset. Kan ikke gjøre som jeg vil når en eller enda verre flere av dem er i nærheten. De bare kryper rundt. Tror de eier verden. I alle fall mitt hus.

Se nøye etter. Ser du at hele huset mitt er belagt av noe ekkelt klebrig. Spindelvev! Det er edderkoppenes arbeid for å kapsle inn huset mitt. Jeg er deres bytte, men jeg gir meg ikke. Jeg vil kjempe min kamp til siste stund. Blir jeg borte, så vet du hva som har skjedd meg.