Jeg er en sort fugl
farget av sorg og tap
over krigen som tok ungdomstiden min
og gjorde den til alt annet enn sorgløs
over familien min
som forsvant med bombene
over et land i ruiner
og tusen års historie
som aldri vil komme tilbake
Jeg bygget min fremtid der
i landet som forsvant
men jeg måtte forlate alt
selv med de grusomste ting på netthinnen
måtte jeg legge livet mitt bak meg
uten å se meg tilbake
en eneste gang
det var det eneste jeg kunne
for å overleve
Jeg reiste som en fredsdue
med drømmer om et nytt liv
i kjærlighet
hvor de andre tok i mot meg
bredde sin vinger rundt meg
og ville hjelpe
til et sted jeg kunne bygge meg selv opp igjen
lage nye reder
synge min sang til det sorgtunge forsvant
Jeg trodde alle kunne synge sin egen sang
i dette nye landet jeg kom,
men det var ikke slik
ikke for oss
ikke for de sorte fuglene
vi skulle ikke synge
ikke vår egen
ikke deres
ikke en ny
Det var ingen sang for oss
vi skulle tie
ikke si noe
om uretten som ble begått mot oss
Det var bare måkene, som fikk skrike ut
sine grusomste kvad:
vi skal ha, vi skal ha, vi skal ha … alt
det er vårt
du er ikke verdt noe
du er skal ikke være her
du er en sort fugl
du hører ikke hjemme her hos oss
Drømmene forsvant
litt etter litt
sammen med verdien av meg selv
jeg var ingenting
bare en fjærløs fugl
uten stemme
i et dødt tre
~Line Møller