Hvitveis

Kroppene lå der. Tett i tett. Kalde. Mørket omsluttet dem. Hadde gjort dem bleke og fargeløse. Isen var borte nå. Tiden de hadde sett frem til så lenge, var kommet . De gledet seg. Ble fyllt av ekstase ved tanken på det som lå over dem. Ikke at de helt visste hva det var, men de hadde hørt noen viske at verden der oppe, var så fantastisk. En verden som var umulig å forestille seg, uten å ha opplevd den. Kjent den.

De presset og presset. Brukte alt de hadde av krefter i de spinkle kroppene. De prøvde igjen og igjen å reise seg opp, bryte igjennom hindringen. Drømmen om et annet liv enn dette kalde mørket, holdt motet oppe. Lengselen etter lyset drev dem. Tanken på varme, fylte dem med velvære og lykke. Ga dem håp om et liv, der de kunne strekke seg mot solen. Få farge. Kjenne vindens pust og møte nye skapninger, som ville hilse på, og gi dem evig liv.

Det var da svært så vanskelig dette var.

– En, to tre! Press! Ropte alle i kor.

En to tre! Press! En, to…

Der! Der var åpningen! De hadde klart det. De hadde kommet igjennom.

Lyset blendet dem. Herre Gud, for et vakkert lys, og for en varme.

Kropp etter kropp spratt frem. Strakte seg alt det de maktet. Kjente på hvor stor plass de med et hadde. Nøt friheten. Virkeligheten var mer fortryllende og vakker, enn selv den nydeligste drøm. Ikke hadde de ventet at verden her oppe var så magisk, som den var.

De fylte hele den åpne plassen. Høye nakne trær sto majestetiske rundt dem. Fugler sang sine vakre frierviser, i håp om at deres utkårede ville falle for akkurat deres toner. Små bekker klukket nedover.

Liv i et paradis.

Men en dag roper en liten pike henrykt.

– Mamma! Se! Se på alle hvitveisene. Hun røsket dem fornøyd opp… en etter en, uten å høre deres dødsskrik og intense bønn om å la dem få leve.