Alle innlegg av Tiril

Takknemlighet

Legg igjen en kommentar

I dag fikk jeg lyst til å skrive om takknemlighet. For hva er vel viktigere enn akkurat det?


Spesielt nå i dagens samfunn, som det for mange av oss, er et veldig stort fokus på resultater, på å nå våre mål og å kunne kjøpe det vi ønsker oss.
Og ja, det er på mange måter flott å ha denne drivkraften. Det er den som gir oss guts til å jobbe mot det vi vil oppnå. Men noen ganger tar den kanskje for mye tid og fokus? For mye energi?


Blir vi lykkelig av det? Kanskje? Men ikke sikkert.

For ofte blir det for mye stress. Vi glemmer å puste, og i alt kav og mas, glemmer vi hva vi har, hva som er viktig og hva vi burde sette mer pris på.

Vi trenger kanskje en balanse? Noe annet? Takknemlighet?


Selv er jeg ikke så veldig opptatt av materielle ting eller å oppnå så høye mål, men jeg er fornøyd.

Jeg har derfor heller ikke så mye gods og gull. Men jeg har nok. Nok til å leve et rikt liv. Et liv hvor jeg slipper å bruke energi på å overleve, og jeg har de verdiene i livet som betyr mest.


Men det har vært perioder i livet som har vært tøffe, og det er vært tider hvor jeg har vært deprimert, trist og følt at hele verden er imot meg.

Og spesielt da, har jeg hatt behov for å sitte alene et sted , mens tårene mine har forsvunnet med bølgenes, og tankene med fuglenes sang.


Når jeg har følt meg trist, har det for meg vært best å være ute i naturen. Ved vannet. . Et sted hvor jeg kan føle fred. Et sted hvor jeg kan føle meg liten, og føle at jeg er en liten del av alt dette store … universet og verden vi bor i.

Det igjen får meg til å føle meg heldig som får være en slik liten del.

Videre tenker jeg da over alle de jeg er glad i, de som er glad i meg, på barna mine, på barnebarna, familien, venner og alle de andre flotte menneskene som er eller har vært en del av livet mitt til nå.


De gir meg så mye.


Jeg tenker på at jeg har tak over hodet. Jeg slipper å fryse. Jeg har frihet. Jeg har god helse. Og jeg slipper å sulte. Jeg kan spise meg mett hver eneste dag.
Jeg har naturen rundt meg, som gir meg energi, som får meg til å slappe av og bare nyte.


Alt dette gjør meg så takknemlig. Dette er min lykkepille. Og det virker hver gang.


Jeg tror det er veldig viktig at vi alle tar oss tid til å fokusere på hva vi har i livet og hvor heldige vi er, istedenfor det vi mangler.

La takknemlighet ta fokuset vekk fra stress, jag og bekymringer innimellom.

Det tar ikke lang tid, og vi trenger det. Du trenger det. Alle gjør det. Det gjør noe med oss.


Takknemlighet er magisk.

Lenge leve kjærligheten!

Legg igjen en kommentar

Juni er måneden vi feirer kjærligheten.

All kjærlighet mellom to som elsker hverandre.

En måned som feirer glede, farger og mangfold. Vi er forskjellige, og det gjør verden mer spennende.


Kjærlighet er aldri feil.


Det burde iallefall ikke være det.

Ingen skulle behøve å skamme seg. Skjule hvem de er forelsket i. Skjule hvem de er tiltrukket av.

For alt dette er jo akkurat slik vi er. Noen liker de tynne, andre de fyldige, høye, lave, mørke, lyse … og noen liker dem av samme kjønn.

Så enkelt, og så vanskelig for noen.


Dette er ikke et valg noen tar, eller en sykdom som kan kureres.

Dette er slik vi er skapt.

Noen er mer feminine og andre mer maskuline, enn det som er «normalt» for deres kjønn. Andre har lyst til å pynte seg i vakre dameklær, selv om de er menn. Mens andre igjen føler ubehag over å være i sin egen kropp. De har feil kjønn.

Men ingenting er feil. Vi er bare forskjellige.


Slik er det, så hvorfor ikke bare akseptere og respektere at ikke alle mennesker er like. Det skaper mangfold, og det er spennende.


Heldigvis er det lettere å ha en annen legning i dag, enn det var for bare få år siden, men allikevel er det fremdeles mennesker som ikke aksepterer annet enn hetero-seksuelle.

Fremdeles er det noen som bruker homo som skjellsord.


Selv om LHBT (Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) er mer akseptert nå, er de dessverre mer utsatt for vold enn andre, og transpersoner mest.


I undersøkelser EUs byrå for grunnleggende rettigheter (FRA) har hatt over levevilkårene for skeive i Europa, viser det at selv om det er gjort fremskritt på en del områder, finnes det fremdeles store og økende utfordringer.


Undersøkelsen hentet inn svar fra over 100.000 personer fra alle EUs medlemsland.


Den viser at mange flere har en mye større åpenhet om sin seksuell legning og/eller kjønnsidentitet, sammenlignet med tidligere år.

Allikevel er det litt under halvparten, som fremdeles av ulike grunner, IKKE våger å være åpne om hvem de blir tiltrukket av.


Dette syntes jeg er veldig trist å lese. Seksualitet er en veldig stor og viktig del av hvem vi er, og at så mange føler de må skjule en så stor del av seg selv også i 2024, er helt forferdelig.


Alle trenger å bli elsket for den vi er.

Når vi ikke kan være oss selv for å få den, blir kjærligheten betinget, og betinget kjærlighet, er ingen sann kjærlighet.


Rapporten viser også at det er høyere forekomst av trakassering, mobbing og vold. Faktisk viser den at 1 av 5 skeive hadde opplevd fysisk eller seksuell vold i løpet av de siste 5 årene. Vold var særlig høy hos interkjønn-personer.


Rapporten viste også at veldig mange unngikk å vise følelser offentlig, som å holde hender, fordi de var redd for vold og andre reaksjoner.
Over halvparten sier de har opplevd trakassering minst en gang i løpet av det siste året.


Mer enn 1 av 3 skeive opplever diskriminering, men få rapporterer. Diskrimineringen fant sted innenfor samfunnsområder som utdanning, helsesektoren, boligsektoren og i sosiale sammenhenger. Diskrimineringen er høyest for trans- og interkjønn-personer.
Kun 11% av de diskriminerte, rapporterer dette til ansvarlig myndighet. Dette ble ikke gjort, fordi de mente at dette ikke ville ha noen effekt å rapportere det.


Disse undersøkelsen gjelder kun EU, men undersøkelser her (SSB) viser lignende funn i Norge.


I Nasjonal trygghetsundersøkelse for 2022 kom det frem at ikke-heterofile i Norge, er mer enn dobbelt så ofte utsatt for både vold, seksualforbrytelser, hatkriminalitet og hatefulle ytringer enn andre.


Når det gjelder vold mot transpersoner oppga 1 av 3, å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep.


Hva viser disse tallene? Jo, at det fortsatt er en vei å gå, før LHBT+ mennesker blir akseptert og respektert som de menneskene de er.


Ingen velger hvem de blir forelsket i.
Ingen velger hvem de blir tiltrukket av.
Ingen velger hvor maskulin eller feminine de er.


Men alle vil være seg selv, bli elsket, respektert og akseptert for den de er.


Det vil du. Det vil jeg. Og det vil vi alle andre.


Det er ikke vanskelig.
Så la alle få være akkurat den de er.


Happy Pride!

Maskelesere

Legg igjen en kommentar

I går så jeg en dokumentar om autisme på NRK TV. «Autisme fra innsida» Det handlet om mennesker med autisme, og det ble laget film hvor de selv forklarte hvordan det føles å være dem. En virkelig bra serie som kan anbefales.


Men det er ikke autisme jeg skal skrive om i dag, men om det autister blir veldig slitne av. Nemlig det sosiale, og det å lage masker, eller speile seg i andre.
Dette er noe de må gjøre om de skal klare å fungere mest mulig «normalt». Altså klare, for å bli en av de andre. Men ved å gjøre dette, måtte de skjule den de egentlig var.


Jeg tenkte at det er jo noe alle gjør, i større eller mindre grad. Men blir vi også slitne av det?


Å speile andre?


Jeg jobber i butikk, og har gjort det i veldig mange år. Jeg elsker det. Og jeg er veldig flink til å speile andre. Det er noe jeg er stolt av. En yrkesstolthet.


Jeg ser andre. Vet hvordan andre er. Leser andre bak masken deres. Jeg behandler dem slik de vil. Tar hensyn.
Jeg er rask med de travle. Tar meg tid med de som gjerne vil ha en liten prat. Jeg er saklig med de som har konkrete spørsmål.


Men det er kanskje ikke så bra for oss selv?


For hva skjer når vi hele tiden speiler andre?

Vi lærer andre å kjenne. Vi kjenner igjen humøret deres. Og vi kjenner igjen hvordan de ulike personene er. Men kjenner vi oss selv?


Folk vil elske å prate med oss, fortelle oss ting og være en hyggelig bekjent, fordi vi lytter og vi ser dem.


Men venn? Nei.


De kjenner oss jo ikke.

Vi er bare bekjente. Noen de kjenner overfladisk. Vi har aldri gitt dem muligheten til å speile oss. Vise hvem vi er. De vet rett og slett ikke hvem vi er. Ikke sånn egentlig. Ikke nok til å se oss, eller bli glad i oss. Vi er hyggelige. Bare det.


Vi er maskelesere


Vi bryr oss om andre, så mye at vi glemmer å vise hvem vi selv er. Er det derfor vi blir så slitne? Fordi vi er for opptatt av å huske alle tegn og regler som viser hvem andre er?

Akkurat slik autister gjør.

Kanskje helt ubevisst?

Kanskje vi lærte dette som barn, for å overleve i et vanskelig miljø? Kanskje vi måtte lære å lese mor eller fars humør, for å vite hvordan vi skulle oppføre oss? Slik at vi lærte å holde mye av oss selv inni oss? Det var ikke plass til den vi egentlig var. Vi måtte tilpasse oss det som var rundt hele tiden.


Har vi egentlig mye å lære av autistiske personer?


De vet jo at de blir slitne av å speile andre. Av å huske alle regler for hvordan andre er og prater. Men vet vi det? At ved å speile andre for mye, så blir vi også utslitte.


Er vi klar over at ved å tilpasse oss andres personlighet, mister vi vår egen mer og mer.

Vi tenker for mye på andres behov, enn våre egne. Vi gir energi til andre, men får lite tilbake.
Vi holder for mye av oss selv tilbake. Vi er lukket.
Kan det være derfor vi mister energi og blir slitne?

Kan det være så enkelt? Og vanskelig?

Budbringeren

Legg igjen en kommentar

Han har hjertet til en mann
Et hjerte som slår for å kjempe
Kjempe for å vinne kamper
Vinne kamper for å kunne leve et liv
Han har styrken til å stå oppreist
Oppreist for å vise hvem han er

Hun har sjelen til en kvinne
En sjel som tar vare på
Tar vare på kjærligheten
På kjærligheten til det vakre i verden
Hun gir av seg selv
Viser sitt andre ansikt

Hun er mannen med det vakre hjertet
En kvinne i en manns kropp
En ballanse mellom styrke og følsomhet
Det beste fra to verdener
En budbringeren
som vet hva det er å være mann … og kvinne

  • Line Møller

Forfølgelsen av Julian Assange

Legg igjen en kommentar

Kunsten å kneble en brysom budbringer

Jeg må innrømme at jeg ikke visste så mye om Julian Assange. Ikke annet enn at han startet Wikileaks, var journalist, avslørte hva som skjedde med fangene i Guantanamo på Cuba, anklaget for voldtekt i Sverige, var fengslet i England og at USA ville ha han utlevert.

Det var allikevel nok til at jeg ville vite mer om ham. Jeg følte at det minste jeg kunne gjøre, var å lese en bok om ham. Den respekten skulle han få.

Jeg fikk sjokk, for dette var virkelig helt utrolig hvordan et menneske, som kun ville vise verden sannheten, blir behandlet. I alle fall når det er en mektig stormakt som står bak forbrytelsene.

Det er helt forferdelig at en uskyldig mann er fengslet og har vært i isolat i årevis uten at det for konsekvenser, uten at flere protesterer, uten at media bryr seg, annet enn å være med på svartmalingen av Julian Assanges personlighet, og helt uten å bry seg om hva han egentlig har gjort. Eller rettere sagt, hva han ikke har gjort.

  • Han er en narsissist som kun er ute etter å forherlige seg selv.

Dette er en av gjengangerne i vestlig presse. Hans asylopphold i den ecuadorianske ambassaden, ble omtalt og ansett som et media show iscenesatt av Assange selv. Ingen tok seg tid til å undersøke om dette stemte, eller hvorfor han mente at dette var noe han på dette tidspunktet mente dette var nødvendig å gjøre.

Isteden fokuserte de på hvor ustelt han var, hvor dårlig hygiene han hadde og andre absurde ting.

MEN om dette hadde stemt. Hva hadde dette med hvorfor han satt i asyl? Og hvis han virkelig var en narsissist, hvorfor skulle han da fremstå på en dårlig måte?

Sannheten er at det helt fra høsten 2010, ble satt i gang en massiv svertekampanje mot Assange, hvor amerikansk etterretning, høytstående politikere og store mediehus deltok med oppsiktsvekkende aggresjon. Etter noen år med iherdig sverting, visste enhver som fulgte litt med, at Assange var en ufyselig type. Det er slik svertekampanjer fungerer.

Sannheten er at Assange har vært en prinsippfast person og uredd journalist, som har måtte betale en høy pris for å ha avslørt maktmisbruk og krigsforbrytelser på våre vegne. For han var og er det viktigste at SANNHETEN kom frem, uavhengig av hvem som utførte ugjerningene.

  • Han er en voldtektsforbryter

Dette er for komplisert og for langt å skrive om her, men jeg skal si det mest vesentlige.

Han ble anmeldt for voldtekt, men anmeldelsen ble trukket tilbake.

Han fikk ikke lov til å komme med sin forklaring, eller det vil si. Det passet aldri, så da han etter to måneder reiste til Storbritannia (fordi han skulle holde et foredrag der), og også sa at han kunne bli forhørt med kamera på ambassade, ble han allikevel anmeldt med dagsbøter, fordi han ikke møtte opp personlig i Sverige. Denne saken ble henlagt senere.

MEN Assange forsto da at dette ikke handlet om en mulig voldtekt, men om noe mye større. Derfor søkte han om asyl i den ecuadoriske ambassaden. En frykt som viste seg å være veldig berettiget. Allerede i januar 2011 forelå en forseglet tiltale mot Assange i USA.

USAs etterretningsvesen påsto da at russiske hemmelige tjenester brukte Wikileaks som del av sin påvirkningskampanje for å hjelpe til med å få Trump valgt. En vurdering både Russland og Wikileak benekter, men som gjør at faren for utlevering uten rettgang var reel allerede da.

Etter at Assange i april 2019 ble båret ut av den Ecuadorske ambassaden i London og sperret inne i høysikkerhetsfengselet Belmarsh, var det ikke lenger tvil om at Julian Assange hadde vært urettmessig forfulgt og utsatt for umenneskelig behandling av mektige fiender som hadde som mål å uskadeliggjøre ham.

Han ble dømt til 50uker i høyrisiko fengsel sammen med mordere, fordi han hadde brutt kausjonsbetingelsene i Sverige sju år tidligere.

Senere kom det fler og fler påståtte straffbare handlinger Assange ble beskyldt for. Han fikk veldig begrenset mulighet til å forsvare seg mot dette. Under høringene ble han satt i glassbur, fornedret og uten rett til å uttale seg.

Alle sakspapirene hans ble fjernet da han ble hentet ut av ambassaden. Advokatmøtene ble avlyttet med mange vakter til stede. Han hadde ingen PC, ikke noe internett, ikke noe bibliotek, to besøk i uka.

Mange fanger ble satt fri som ledd i Coronatiltakene i Storbritannia, men Assanges søknad om løslatelse mot kausjon, ble avvist. Dette, selv om han hadde kone og barn han kunne bo hos, og var i risikogruppen, da han hadde hjerteproblemer og hadde hatt fire luftveisinfeksjoner de siste årene. De begrunnet det med fare for selvmord…

Boken er skremmende lesning

En David mot Goliat kamp, som nå virker umulig å vinne. Allikevel en viktig bok. Om du ikke kan gjøre noe annet, så les i alle fall boken om hva en stormakt kan gjøre, om de føler seg truet (les: avslørt). Dette er en bok om en mann som trodde på sannheten, som ville at verden skulle vite om urett og grusomheter som ble begått. Dessverre fikk han lide for dette, mens de skyldige har kommet helt i bakgrunnen. Angrep er tydelig det beste forsvar mot alt. Selv den største uretten og umenneskelig behandling av mennesker, blir feid under teppe, mens budbringeren må leve i det uvisse under ekstreme forhold i et høyrisikofengsel uten en rettferdig dom.

Julian Assange er en brysom publisist, som bringes til taushet for å ha avslørt krigsforbrytelser, maktmisbruk og ulovligheter begått av verdens mektigste stat og dens allierte. Ikke bare bringes han til taushet, men han brukes for å statuere et eksempel, til skrekk og advarsel til alle de som måtte gå med tanker om å gjøre noe lignende i fremtiden.

Og det er virkelig skremmende.

Den internasjonale flyktningdagen

Legg igjen en kommentar

I dag er det den internasjonale flyktningdagen. Ikke akkurat en dag å feire, men virkelig en dag det er viktig å markere.

Det har aldri vært så mange mennesker på flukt, som det er i dag. De flykter fra krig og forfølgelse og de flykter fra miljøkatastrofer.



Men hvem er de, disse flyktningene? De er vanlige mennesker som deg og meg. Mennesker som kun vil ha et hjem, et sted de kan føle seg trygge. Nå må de leve i redsel, utsette seg selv og sine for farlige fluktruter. De vet de kan dø på overfarten, men det vil de uansett om de ikke gjør noe. Nå har de i alle fall et håp om et bedre liv. Et liv de kan føle seg trygge i.

De er uønsket. Blir behandlet verre enn forbrytere. Verre enn vi behandler dyr. De blir sperret inne bak høye piggtrådgjerder med militær som passer på. I telt, med få toalett (festivaldoer, som velter under høst og vinterstormene i Hellas) og enda færre dusjer. Her må de leve, uten annet avbrekk enn timelange matkøer hver dag. Nå får ikke alle mat lenger heller. Slik blir flyktninger behandlet. Mennesker som ikke har gjort mer galt enn å bli født i «feil land»

Europa vil ikke ha dem. Ikke Norge heller. Selv om vi hele tiden får høre at vi må få flere barn, vi trenger flere folk, flere skattebetalere, for å ha råd til å betale for de eldre, som det blir fler og fler av.

Mange av dem er velutdannet, håndverkere, vilje til å starte egne bedrifter, og er mennesker vi trenger. De har store ressurser, om de bare fikk bruke dem. Isteden må de leve et uverdig og apatisk liv i en flyktningleir. En leir som ødelegger dem mer og mer desto lenger de blir værende.

Europa er stengt. Retten til å søke om beskyttelse, blir mer og mer oversett, neglisjert. Det blir stadig vanskeligere å få asyl. Menneskelige hensyn betyr ingenting lenger. Vi er lei … av å høre om, tenke eller bry oss. Faktisk har vi kommet så langt som å kalle dem som flytter til Sveits for flyktninger, mens de som flykter med livet som innsats, ofte bare blir nevnt som migranter.

«De er jo så mange» «Vi kan hjelpe dem der de er»

Ja, de er mange, men vi kan hjelpe mange flere. Fokuset i landene som kan gi dem beskyttelse, burde være «Hvor mange er vi i stand til å gi beskyttelse», istedenfor å kjempe om å ta imot færrest. Kjempe for å gi det verste ryktet, så ingen vil hit. Har vi glemt evnen til å sette seg inn i hvordan andre har det? Hvordan det hadde vært om det var deg? Dine barn? Din familie?

Vi kan ikke hjelpe dem der de er. Det er derfor de er på flukt.

Men vi kan prøve å finne løsninger, som er bedre. Mer menneskelige. Løsninger som kan hjelpe mennesker til å føle seg verdifulle, ønsket, likeverdige, respektfulle. Vi kan mer, hvis vi vil.

Vi kan jobbe for fred. Jobbe for nedrustninger. Jobbe for bedre kommunikasjon. Det er våpen og krig som skaper flyktninger. Ikke flyktningene selv. Derfor burde det aller viktigste være, å gjøre alt for å oppnå og bevare fred.

Ingenting er mer nedbrytende og ødeleggende for mennesker, dyr og jordkloden, enn krig er. Istedenfor å drive maktkamp om hvem som er sterkest, eller hvem som har størst og flest våpen, burde viljen og engasjementet vært å unngå krig. Våpen koster og ødelegger.

Fokuset burde være på krigene, våpenbruket, diktatorene, IKKE på ofrene. Det er ikke flyktningene, som er de skyldige. Det er det dem de flykter fra, som er.

Vi er så opptatt av miljø, av jordkloden, men miljø er mye mer enn ozonlaget, forurensning, dyr, natur og ren luft. Miljø er også mennesker. Vi må ta vare på hverandre, for å få et bra klima og miljø. Vi har bare en jord. Hvorfor ikke ta vare på den og de som bor der også?

Tess

Legg igjen en kommentar

Tess

For mange år siden så jeg en film på kino av Roman Polanski, som het Tess. Natasja Kinski spilte hovedrollen.

Det er veldig sjelden jeg husker slike faktaopplysninger, men denne filmen gjorde et dypt inntrykk på meg. I mange år sa jeg at dette var den beste filmen jeg hadde sett, men ingen hadde hørt om den.

Den handlet om en ung kvinne som ble voldtatt. Hun ble fordømt, mens voldtektsmannen ikke engang ble anmeldt. Det var hennes feil. Hun som hadde stolt på ham, forvrengt hodet hans.

Mannen hun elsket ville ikke ha henne, da hun fortalte ha, om voldtekten og alt endte veldig trist.

Jeg tror filmen gjorde så stort inntrykk på meg, fordi dette var slik det var. Kvinnene ble dømt, selv om de var den uskyldige parten. De var fristerinner, og de ble sett på som urene og brukt, om en mann hadde hatt samleie med dem.

Selv om det var gjort under tvang, ble kvinnene sett på som synderen. Mannen, stakkars, var jo bare en mann, og det var da ikke så lett å styre sine lyster.

Det var så urettferdig.

Plutselig ser jeg at det er en mini-serie som het Tess på TV2 Play.

Var det den samme historien?

Som filmen jeg hadde sett?

Jeg trodde egentlig ikke det, men begynte å se på den.

Jeg liker jo historiske serier. Serier og filmer som viser hvordan folk levde før.

Det tok litt tid før jeg kjente den igjen. Mange år siden jeg hadde sett filmen, så mye var glemt. Men det var den.

Det var den samme historien.

Om den samme Tess.

I gamle dager var det mange unge jenter som jobbet på gårder.

Mange av dem, som ble voldtatt av gårdseieren, slik som Tess i filmen.

Noen ble kanskje også forelsket i sjefen sin.

Men ble de gravide, ble de ofte kastet på «hue og ræva» ut.

Dette var gjerne fattige jenter, som med dette brakte skam over familien sin.

Barnefarens skyld i dette, ble aldri nevnt.

Det var ikke han som brakte skammen med seg.

Det var hun.

Heldigvis var ikke alle slik. Noen tok ansvar også den gangen.

Min tippoldefar, Oluf Sigrid Severin Møller, var en slik mann. Han var rik, og han hadde et forhold til hushjelpen sin, Cecilia.

Da hun ble gravid, kastet han henne ikke på dør, som mange andre ville ha gjort.

Han kjøpte et hus til henne og sønnen, Jacob og forsørget dem i alle år.

Han skrev også at han var faren til min oldefar i kirkebøkene, men at moren var ukjent. Dette for å gjøre det beste for sønnen, regner jeg med.

Resten av familien visste ingenting om Jacob, før testamentet ble lest opp etter hans død, og min oldefar arvet like mye som de andre barna.

Det var mye urett mot kvinner den gangen, men det var nok også flere redelige menn, slik som min tippoldefar.

Vi må ikke glemme dem.

Jeg er rik!!!

Legg igjen en kommentar

Jeg er takknemlig! Jeg er født i et trygt land. Jeg slipper å være redd hele tiden. Jeg slipper å lure på om dette er dagen jeg skal dø, når jeg slår opp øynene om morgen. Jeg har tak over hodet, uten å være redd for at det skal bombes i stykker mens jeg sover. Jeg har mat på bordet hver dag, og jeg spiser noen ganger mer enn jeg har godt av. Jeg er en av dem som vant i Lotto da jeg ble født! Jeg bygde ikke landet. Det gjorde de før meg… og oljepengene. Jeg var heldig der.

Når alt blir borte

Når alt blir borte, må du finne på noe. Når halve leiligheten er bombet vekk når du kommer hjem fra jobb, så er tiden inne til å finne et nytt sted å bo. Når du går helt rolig sammen med en venn, og plutselig får vennen revet fra deg av to militære, som mishandler han til det ugjenkjennelige, da er det på tide å reise et annet sted å pleie vennskap.

Jeg har venner fra hele verden i min bekjentskapskrets. De fleste av dem mennesker som har vært på flukt. Mennesker med hver sin historie, hver sin grunn til å forlate alt og alle de er glad i. Familier blir splittet, drept, hjemmene deres ødelagt. Gode minner, blir erstattet med traumer. Ingenting blir som før. Ikke her, og ikke om de reiser tilbake engang.

De flykter for å få en fremtid hvor de slipper å være redde. Et trygt liv i frihet for seg, for familien sin, for barna sine. Det finner de ikke lenger i sitt eget land.

En åpen hånd

De aller fleste menneskene på flukt jeg kjenner, kommer fra Syria. Fra en borgerkrig. Den verste krigen av alle, hvor de må kjempe mot sine egne. Jeg kjenner folk fra tre ulike sider, og alle med det til felles, at de ikke vil drepe sitt eget folk. De kom med åpen hånd, men vi er et skeptisk folkeslag. Mange vegret seg for å ta i mot den. Hva om de ikke var så høflige og gjestfrie som de utga seg som? Hva om de skjulte noen skumle hensikter? Heldigvis ser det ut til at flere og flere innser at det er veldig mange flotte mennesker som kommer hit som flyktninger.

Flyktningvenn

Selv ville jeg bli flyktningvenn, og meldte meg på kurs. Jeg fikk aldri tildelt en flyktning, så jeg måtte finne dem selv. Jeg fant et helt mottak med flyktninger, og var der flere ganger i uka i flere år. En flott gjeng, som stadig var i forandring, etter hvem som måtte flytte ut, og hvem nye som kom inn. Noen hadde flyttet 5-6 ganger etter de kom til Norge. Ærlig talt så forstår jeg ikke hvorfor dette ble gjort?

Guttene mine og jeg

Den første tiden

En av dem sa til meg i ettertid at han ikke visste hvordan han skulle ha overlevd den første tiden i Norge, om det ikke hadde vært for meg. Han hadde nok det, men den første tiden for dem var vanskelig.

Visstnok hadde de kommet frem hit de skulle, men problemene ble ikke borte for det. Det var nok å bekymre seg for. De hadde alle noen som var igjen, eller i fengsel. Det kom alltid noen bomber, og det er ikke lett å sitte her, mens de som betyr noe må leve i frykt.

Ikke hadde de penger (70kr pr dag). Ikke kunne de språket. De visste ikke noe om kulturen vår. De var helt umulig å bli kjent med nordmenn. De var bekymret for familien som fremdeles var i hjemlandet. De var redde for å få avslag. Og de hadde ingenting å finne på, da de ikke fikk lov til å jobbe.

Jeg kom inn i livet deres som et avbrekk, vil jeg si. De kom ut av rommene sine når jeg kom, pratet (de som kunne engelsk oversatte for de andre), laget mat, te, kaffe, spilte kort, lærte norsk, spurte meg om alt mulig rart om kulturen vår, om språket vårt. De sang og spilte sanger fra hjemlandet sitt, lærte meg å danse deres folkedanser, så på bilder av hjemsted og familie.

Jeg tok de med på turer, hjem, på stranda, på diskotek og vi hadde så mye moro. Jeg hjalp dem med å lese offentlige dokumenter, bestille på nett, få bankkonto, bestille togbilletter, snakket og skrev brev til UDI og mer.

En gang hadde guttene til og med ordnet med Surprice party for meg på bursdagen min, og de kom med den utrolige historien, for å få meg til å komme akkurat når jeg skulle. Jeg gikk fem på. Trodde ikke de skulle gjøre noe sånt.

De hadde slukket lyset, pyntet kaker og jeg ble møtt med tente lys og bursdagssang. Er det noe rart til jeg er glad i disse guttene?!?

Kanskje har dette gjort at den første tiden deres, ble litt lettere, men jeg vil vel si at de ga meg mer tilbake enn jeg ga. Jeg vil si at denne tiden har vært en av de aller beste i livet mitt.

Etter hvert flyttet de rundt omkring i Norge, gikk på skoler, utdannet seg og fikk jobber, så det ble litt stress å besøke alle. Jeg sa det var bedre når de bodde på mottaket. Da var de samlet, men det er de IKKE enige i. Nå har alle minst en jobb, og hverdagen er travel. Det er slik det skal være.

Jeg har jevnlig kontakt med flere av dem, har vært i tre syriske bryllup og føler virkelig at livet mitt har blitt mye rikere etter jeg ble kjent med alle disse flotte menneskene.

Vi er likere enn vi tror. Det handler bare om å respektere hverandre.

Skuddene mot kjærligheten<3

Legg igjen en kommentar

Jeg må nesten skrive om Pride, og om det som skjedde natt til 25.juni 2022

Min sønn ringte meg på natta. Han gråt og var helt i sjokk. Sa at en hadde skutt 25 stk  på London Pub, hans stamsted.  Han hadde ikke vært der. Hadde vært på håndballfest et annet sted. Kjæresten hans skulle ha vært der, men var sliten og ville heller slappe av hjemme.

En annen jeg kjenner, skulle dit med noen venner, men køen var så lang, så de gikk et annet sted. Da de gikk London Pub senere, var det fortsatt kø, så de dro isteden hjem.

Så tilfeldig og så nært. Det kunne ha vært dem om bare …

Ikke alle var like heldige.

De VAR på London Pub denne sommernatten. Lykkelig uvitende om hva som snart skulle skje.

Skuddene som plutselig skar gjennom luften og forvandlet en vakker sommernatt, til et mareritt med hylende, blødende mennesker overalt. Et syn som minnet mer om en krigssone, enn en festglad aften.

To ble drept og 19 hardt såret, men også de andre som var der fikk sår … på sinnet.

Det gjorde også noe med de som pleide å være der, som sønnen min, de som kjente noen som ble skutt eller var vitne til det. De vil også få sår.

For plutselig kom døden så altfor nær. Hatet! Hatet mot dem, som elsket noen av samme kjønn.

Sønnen min ringte, fordi han var redd for at jeg skulle tro at han var en av dem.

Sider på Facebook ble opprettet, hvor de kunne skrive at de var trygge. Sannheten var at plutselig så var det veldig mange som ikke følte seg trygge lenger, men de levde.

Jeg klarte nesten ikke å snakke om det dagen etter, uten å kjempe mot gråten. Følte at jeg nesten hadde mistet sønnen min, fordi en gal mann ble så provosert av at noen elsker hverandre. Hvordan kan noen hate noen som ikke gjør mer galt enn å følge hjertet sitt? Viser sin kjærlighet til den de elsker?

Jeg forstår det ikke. Dette er ikke noe noen velger å være. Ingen blir homofile fordi det er kult, eller in. Ingen lager mer vanskeligheter for seg selv, enn nødvendig. (som å få barn)

Det er noe de er født som, og jeg syntes det er så flott at så mange kan komme ut av skapet sitt, forteller at de blir tiltrukket av personer av samme kjønn som dem selv, eller at de føler seg fanget i feil kropp, eller elsker å gå i kvinneklær, selv om de er menn, og at alt dette er helt greit.

La dem gjøre det! La dem få være seg selv! Kjærlighet er aldri feil.

Ingen skal behøve å skamme seg, fordi de er glad i noen.

Vi trenger Pride, og vi trenger denne markeringen, for å vise folk her i Norge, og ikke minst folk i alle de landene homofili fortsatt er forbudt, at det faktisk er mange rundt om som kjemper for dem.

Det må være helt forferdelig bo i et land, hvor man må skjule en så stor del av seg selv, i redsel for å bli fengslet, torturert og straffet.

Selv i Norge i dag, er mange redde for å bli avvist av venner og familie, om de forteller hvem de er.

De bærer kanskje hemmeligheten med seg hele livet.

Derfor er Pride markeringen så viktig. Den kan gjøre at flere tør å gå ut av skapet sitt.

Jeg elsker Pride! Gleden, paradene, karnevalet, stemmingen, alle folkene. Det gir så mye håp. Håp om mer mangfold, mer toleranse, og mer aksept om at vi er forskjellige. Det er jo det som gjør et samfunn så spennende.

Natt til lørdag 25. juni 2022, ble alt forandret. Skuddene og hatet til en gal ekstrem mann, forvandlet gleden, håpet og kjærligheten, til redsel. Paraden ble avlyst.

Folk gikk i tog allikevel. Folk holdt sammen, men appellene uteble. Det samme ble festen og musikken dagen etter. Men også her kom tusenvis av folk.

For å vise at kjærligheten er sterkere enn hatet.

Noen mener at Pride, paraden og oppstusset, kan virke provoserende.

Jeg mener det må være noe galt med mennesker som lar seg provoser av glede, mangfold, toleranse og kjærlighet.

Det som skjedde natt til 25. juni 2022, var IKKE ofrenes feil. Det var var en psykisk syk mann, som misbrukte sin religion i sin ekstreme tankegang.

Derfor er det viktigere enn noen gang, at Pride har kommet for å bli.

Kjærlighet er for alle!

Hva om kjærlighet var det viktigste?

Legg igjen en kommentar

Hva om kjærlighet var det viktigste? Hva om vi snakket fra hjertet? Tenk om alle gjorde det. For en flott verden vi hadde hatt.

En verden uten frykt, hat, misunnelse og maktbegjær.

Hvis kjærlighet var det viktigste, hadde alle hjulpet hverandre. Hvis alle hadde snakket fra hjertet, hadde vi ønsket hverandre godt.

Det hadde ikke vært krig, og pengene til våpen kunne isteden gått til menneskeheten. Vi kunne funnet vann i Sahara, isteden for på Mars.

Alle vil ha kjærlighet i livet sitt. Hvorfor er det som virker så enkelt, det vanskeligste av alt? Hvorfor klarer vi ikke å tro på at kjærlighet er den sterkeste kraften som finnes? Nok til at vi selv kan gjøre alt for å spre kjærlighet? Det eneste som kan kurere hat.

Frykt er et stort hinder for kjærlighet. Er vi redd for noe, eller noen, tør vi ikke. Vi tør ikke bli kjent med fremmede. Vi tør ikke å stole på noen som ser eller oppfører seg annerledes enn oss selv. Vi setter opp store skjold, isteden for å snakke hjerte til hjerte, som da hadde visst at vi lukket hjertet for veldig mange flotte mennesker.

Smil, rekk frem en hånd og snakk med hjertet, og du vil få så mye tilbake.

Jeg tror verden hadde vært et mye bedre sted bare ved at du og du og du viser kjærlighet til dem rundt deg. Bare det vil gi ringvirkninger til andre, så andre igjen tør å vise sårbarhet og å snakke med hjertet uten å være redde.

Det er så enkelt, og samtidig så vanskelig. Men om alle hadde klart det, hadde vi fått en magisk verden for alle.