Stikkordarkiv: miste seg selv

Maskelesere

I går så jeg en dokumentar om autisme på NRK TV. «Autisme fra innsida» Det handlet om mennesker med autisme, og det ble laget film hvor de selv forklarte hvordan det føles å være dem. En virkelig bra serie som kan anbefales.


Men det er ikke autisme jeg skal skrive om i dag, men om det autister blir veldig slitne av. Nemlig det sosiale, og det å lage masker, eller speile seg i andre.
Dette er noe de må gjøre om de skal klare å fungere mest mulig «normalt». Altså klare, for å bli en av de andre. Men ved å gjøre dette, måtte de skjule den de egentlig var.


Jeg tenkte at det er jo noe alle gjør, i større eller mindre grad. Men blir vi også slitne av det?


Å speile andre?


Jeg jobber i butikk, og har gjort det i veldig mange år. Jeg elsker det. Og jeg er veldig flink til å speile andre. Det er noe jeg er stolt av. En yrkesstolthet.


Jeg ser andre. Vet hvordan andre er. Leser andre bak masken deres. Jeg behandler dem slik de vil. Tar hensyn.
Jeg er rask med de travle. Tar meg tid med de som gjerne vil ha en liten prat. Jeg er saklig med de som har konkrete spørsmål.


Men det er kanskje ikke så bra for oss selv?


For hva skjer når vi hele tiden speiler andre?

Vi lærer andre å kjenne. Vi kjenner igjen humøret deres. Og vi kjenner igjen hvordan de ulike personene er. Men kjenner vi oss selv?


Folk vil elske å prate med oss, fortelle oss ting og være en hyggelig bekjent, fordi vi lytter og vi ser dem.


Men venn? Nei.


De kjenner oss jo ikke.

Vi er bare bekjente. Noen de kjenner overfladisk. Vi har aldri gitt dem muligheten til å speile oss. Vise hvem vi er. De vet rett og slett ikke hvem vi er. Ikke sånn egentlig. Ikke nok til å se oss, eller bli glad i oss. Vi er hyggelige. Bare det.


Vi er maskelesere


Vi bryr oss om andre, så mye at vi glemmer å vise hvem vi selv er. Er det derfor vi blir så slitne? Fordi vi er for opptatt av å huske alle tegn og regler som viser hvem andre er?

Akkurat slik autister gjør.

Kanskje helt ubevisst?

Kanskje vi lærte dette som barn, for å overleve i et vanskelig miljø? Kanskje vi måtte lære å lese mor eller fars humør, for å vite hvordan vi skulle oppføre oss? Slik at vi lærte å holde mye av oss selv inni oss? Det var ikke plass til den vi egentlig var. Vi måtte tilpasse oss det som var rundt hele tiden.


Har vi egentlig mye å lære av autistiske personer?


De vet jo at de blir slitne av å speile andre. Av å huske alle regler for hvordan andre er og prater. Men vet vi det? At ved å speile andre for mye, så blir vi også utslitte.


Er vi klar over at ved å tilpasse oss andres personlighet, mister vi vår egen mer og mer.

Vi tenker for mye på andres behov, enn våre egne. Vi gir energi til andre, men får lite tilbake.
Vi holder for mye av oss selv tilbake. Vi er lukket.
Kan det være derfor vi mister energi og blir slitne?

Kan det være så enkelt? Og vanskelig?