Styrke eller svakhet?

En av de mest grunnleggende styrkene vi har er å tro godt om andre. Eller er det egentlig en styrke? Jeg syntes det.

Vi blir født med en blind tro på at alle er gode. Vi som barn, hadde ikke overlevd uten denne tilliten til andre. Uten en tro på at noen vil ta vare på oss.

Dessverre vil ingen av oss ha et liv helt uten mennesker som vil misbruke denne naiviteten . Både små og store svik vil lage sår og varige arr i løpet av et liv.

Resultatet kan bli bitre, redde, og skeptiske voksne.

Vi stoler ikke lenger på andre. Iallfall ikke mennesker vi ikke kjenner.

Om vi ikke klarer å se, ikke klarer å bryte dette, eller klarer å legge ansvaret der det hører hjemme, vil vi lage nye sosiale mønstre, som voksne. Vi vil bringe med oss våre sår videre til våre barn.

Noen mennesker klarer å beholde sitt positive syn på andre også som voksne. De tror det beste, til det motsatte er bevist. Selv om de blir sviktet, selv om de blir forått, tar de ikke dette med seg til det nye vennskapet, den nye partneren, til barnet sitt eller det nye mennesket de møter. Rett og slett fordi denne personen ikke har noe med deres forhistorie å gjøre. 

Noen syntes å være naiv, er en svakhet. Rett og slett dumskap. Jeg mener det motsatte.

Å være naiv, godtroende eller tro det beste om andre, er en styrke. En grunnleggende styrke, som gjør at vi tør å tro, selv om vi risikerer å bli dolket i ryggen, selv om vi risikerer å bli sviktet igjen, selv om vi kanskje risikerer å bli helt knust.

Jeg syntes det er modig å plukke opp puslebitene av seg selv, sette dem sammen, og gå videre med ny tro på det beste i andre.

Det motsatte er at vi lar redsel for det som har vært, bli en redsel for noe som kanskje ikke er noe å være redd for i fremtiden?

Hvis redselen er sterkere enn nysgjerrigheten og større enn ønsket om å lære andre å kjenne, vil vi også miste mange muligheter til å bli kjent med mange fantastiske nye mennesker. 


Vi blir alle fylt med redsel, og vi får sår i livet. Det gjør oss også mer skeptiske og usikre. Slik er det bare.

Men er dette en styrke? Eller er det bare et resultat av hva vi har opplevd?

Jeg vet at mange tenker at å tro godt om folk, er en svakhet, men slik jeg ser det, er tvert om.

Du som klarer å beholde din tro på menneskene. Uansett hva du har opplevd. Har ikke du største styrken av oss alle?!? ❤️

Livets verdier

Bak hver mørke sky er det sol

Selv når alt virker håpløst så er det noe å tro på

Drømmer blir ikke laget av velstand, men av å ikke ha noe

Verdier kan aldri kjøpes for penger

Selvfølgelighet gjør ingen lykkelig,

men takknemlighet er livets lykkepille

Vi strever etter det perfekte

Det perfekte liv

Det pefekte oss

De perfekte ting

Men det finnes ingen perfekte

Det er det upefekte som gjør oss til akkurat oss

For alle vil bli elsket for den de er

Med mangler og feil, men også så mye bra

Vi lengter etter at noe skal se dette

Tåle våre feil og se vår godhet

Derfor er det så viktig å ikke lete etter feilene hos andre

Let etter det gode og det positive

Du vil alltid finne det, fordi det er i oss alle.

Hvorfor er det så vanskelig?

Ikke grav deg ned i ditt eget mørke, men tro på at det kan bli bedre

Det er ikke alltid lett å se solgløttene, når mørket er rundt deg

Men det hjelper ingen.

Aller minst deg selv å forbarme mørket, og tro dette er slik det skal være.

Lyset i tunnelen, er veldig sjeldent et tog

som vil overkjøre deg, ødelegge deg og gjøre livet ditt enda verre.

Mest sannsynlig er dette lyset, håpet om noe bedre.

Ikke vær redd for å gå nye veier.

Du vil ikke gå deg vil.

Du vil møte nye utfordringer, få nye impulser og ny lærdom.

Ingen lærdom er bortkastet. Det kan bare ta litt ekstra tid.

En åpen hånd tar imot. 

En lukket, slipper ingen inn

Energityver

Den største energityven vi har, er negative mennesker. De kommer som et vått ullteppe som blir tredd nedover oss. Prater og prater og prater om hvor elendig livet deres er. De selv føler seg lykkelige etterpå, for endelig å ha fått tømt seg. Tilbake sitter vi helt utslitte, mens de endelig har fått litt ny energi.

Det andre er de som ikke har noen som helst interesse av deg. De bare prater og prater og prater om seg selv og sitt. Det er helt umulig å komme inn med egne ting, selv om vi prøver aldri så mye. Det blir isteden en timelang monolog, hvor vi, hvem vi er eller hvordan vi har det, er fullstendig uinteressant. Da de endelig går, føles det som en befrielse fra noe vi har blitt fanget inn i uten å være en del av. Også her sitter vi igjen helt utslitte, mens den andre går med et stort smil og fornyet energi.

Allikevel er den aller største energityven oss selv. Hvordan kan det være mulig tenker du kanskje nå? Vi er jo sammen med oss selv hele tiden. Det er nettopp derfor det er så viktig hvordan vi snakker til oss selv. Hvis vi hele tiden har en kritisk stemme på skulderen, som aldri er fornøyd med oss, så blir vi slitne. Negative tilbakemeldinger suger energi. Vi blir slitne.

Nå høres det kanskje dumt ut, men jeg tror det er veldig viktig å si fine ting til oss selv. Gi oss fine tilbakemeldinger, ros oss selv for det vi gjør og for at vi er akkurat den vi er. Vi er unike. Vi er fantastiske. Vi er snille. Vi er arbeidsomme. Vi er tøffe. Vi er likt. Vi er elsket. Alt dette fordi vi er oss selv. Vi trenger å høre positive ting om oss selv, og det er ikke nødvendigvis noe som må komme fra andre. Hvis vi er flinke til å rose oss selv, så er dette egentlig nok. Da vet vi vår egen verdi. Noe som også beskytter oss om noen sier det motsatte. For vi vet at dette ikke stemmer. Vi kjenner oss selv best. Ikke de andre.

Klarer vi å være vår egen bestevenn, så er jeg sikker på at vi også får mye mer energi til å bruke på oss selv, på andre og på det vi liker å gjøre.

Verdighet

Verdighet er å være NOEN

Jeg er ingen lenger

Mine tanker går på repeat, til de slutter å komme.

Jeg eksisterer.

Kun det.

Ingen bryr seg

Det er jeg som bærer skammen over å leve som dyr.

Jeg har ingen stolthet lenger


Når alt jeg hadde bygd opp, ble bombet vekk


Når alt jeg hadde jobbet for, ble borte

Når jeg ikke kunne ta vare på familien min lenger


Når jeg ikke engang hadde et hjem i et land jeg kunne være i.


Da hadde jeg ingenting annet enn frykten igjen

Frykten for livet

Frykten for fremtiden

Frykten for nuet

Hver natt våkner jeg av mine egne eller andres skrik.

Rop som ruver ut i den bekkmørke natten

Og fyller kroppene med angst

Angst for marerittet, fortsettelsen. livet.

Barna ligger sultne og våte

Redde for mørket, legger de seg tett inntil meg

Med sine tynne skabbete kropper

Håper at rottene ikke vil bite denne natten.

Ingen føler verdighet

Solen skinner. Det er morgen.

Teltet er klamt. Svetten renner.

Magen skriker. Er det nok mat i dag, mon tro?

Jeg står der i timevis, mens sola steker, og får noe smakløs mat å fylle magen.

Tomme blikk, møter apatiske øyne.

Alle drømmene er glemt.

Håpet er borte.

Jeg spiser i taushet, i stanken av kloakk og søppel.

Skamfulle over livet jeg tilbyr dem jeg elsker.

Det finnes ingen verdighet her

I Moria, helvete på jord

– Line Møller

Luftslottet

Flere ganger i livet har jeg trodd at livet mitt har gjort en vending. Etter harde kamper kan jeg endelig kunne slappe av. Jeg har tenkt tilbake på det som har vært, som en lærdom jeg nå får brukt for. Å ha det bra er ingen selvfølge. Det negative som har skjedd, er noe som bare har gjort at jeg ikke ser på trivielle ting som selvfølgeligheter. Hadde jeg ikke opplevd det motgang, hadde jeg heller ikke tenkt over hva det hadde vært. Vi må oppleve mørket, for å sette pris på lyset.

Jeg har følt meg lykkelig. Veldig lykkelig. Jeg har laget meg en illusjon om at livet er perfekt. Nå har jeg kommet til enden av min lærdoms vei. Ikke at jeg ikke skal lære mer, for lære gjør vi hele livet. Nei, jeg har tenkt at den harde lærdommen er over.

Menneskene i livet mitt er perfekte, for meg. De gir meg alt jeg trenger, og jeg fokuserer kun på deres positive sider. Resten er bare menneskelige sider, som alle har. Vi velger hva vi vil fokusere på, har jeg tenkt, og fokuserer vi på feilene, er det disse vi ser.

Jeg har laget meg verdener som har vært helt rosa. De har ikke vært virkelig. Kun mine forestillinger om hva en perfekt verden er. Jeg har levd i den, og oppført meg som dette er den virkelig verden.

Det jeg ikke har sett, er at den andre i denne verdenen, altså min kjæreste, er et menneske av kjøtt og blod. Han har følt at jeg lager et bilde av han, som han umulig klarer å leve opp til. Han går med konstant dårlig samvittighet over å ikke strekke til, være bra nok, snill nok, eller perfekt nok.

Jeg er slik i forhold. Jeg gjør alt for at forholdet skal være perfekt. Jeg er snill, jeg er selvstendig, jeg har meninger, men jeg viser også at hans meninger er like viktige som mine, ser og forteller han om hans gode og snille sider og jeg elsker at han har hobbyer, og et liv uten meg. Bare jeg vet at jeg er hans første og viktigste interesse, er alt greit.

Luftslottet forsvinner gang på gang. Jeg sitter enda en gang i sjokk. Alt var jo så fint. Hva gikk galt? Var han ikke glad i meg? Var alle de fine ordene hans bare løgner?

Det ble for mye, sa han. Jeg ble for mye. Det ble for perfekt. Jeg ble for perfekt. Han strakk ikke til. Ingen kan leve opp til et slikt bilde, uten å føle seg mindreverdig. Jeg forstår det, men…