Verdighet er å være NOEN
Jeg er ingen lenger
Mine tanker går på repeat, til de slutter å komme.
Jeg eksisterer.
Kun det.
Ingen bryr seg
Det er jeg som bærer skammen over å leve som dyr.
Jeg har ingen stolthet lenger
Når alt jeg hadde bygd opp, ble bombet vekk
Når alt jeg hadde jobbet for, ble borte
Når jeg ikke kunne ta vare på familien min lenger
Når jeg ikke engang hadde et hjem i et land jeg kunne være i.
Da hadde jeg ingenting annet enn frykten igjen
Frykten for livet
Frykten for fremtiden
Frykten for nuet
Hver natt våkner jeg av mine egne eller andres skrik.
Rop som ruver ut i den bekkmørke natten
Og fyller kroppene med angst
Angst for marerittet, fortsettelsen. livet.
Barna ligger sultne og våte
Redde for mørket, legger de seg tett inntil meg
Med sine tynne skabbete kropper
Håper at rottene ikke vil bite denne natten.
Ingen føler verdighet
Solen skinner. Det er morgen.
Teltet er klamt. Svetten renner.
Magen skriker. Er det nok mat i dag, mon tro?
Jeg står der i timevis, mens sola steker, og får noe smakløs mat å fylle magen.
Tomme blikk, møter apatiske øyne.
Alle drømmene er glemt.
Håpet er borte.
Jeg spiser i taushet, i stanken av kloakk og søppel.
Skamfulle over livet jeg tilbyr dem jeg elsker.
Det finnes ingen verdighet her
I Moria, helvete på jord
– Line Møller