Stikkordarkiv: vennskap

«Alt det blå på himmelen» av Mélissa Da Costa

Legg igjen en kommentar

Jeg vil i dag skrive om denne boken, som er så utrolig mye mer enn bare en tykk bok på 653 sider. Jeg brukte noen dager, og jeg hadde noen pauser. Dette er ikke en bok man raser igjennom. Her leser man sakte, og nyter.

Kortversjonen av hva denne boken handler om, er Émile, som får en diagnose. Han har kun to år igjen å leve. Han vil i løpet av denne tiden glemme mer og mer. Diagnosen er nemlig en genetisk form for Alzheimer, selv om han bare er 26år.

Men han ville ikke svinne bort på et sykehus. Han vil leve den siste tiden han har igjen. Derfor kjøper han en bobil, et kart, en kontaktannonse, og blir kjent med Joanna. Hun er en spesiell og stille liten kvinne, som kun kler seg i svart.

Han slår av telefonen. De reiser, og det er deres reise boka handler om. Vi blir kjent med disse to, med menneskene de møter, stedene de drar, hva de opplever, men mest av alt handler den om det veldig spesielle båndet som oppstår mellom Émile og Joanna.

Vi er med på deres indre reise, og vi lærer dem å kjenne, litt etter litt, etter hvert som historiene deres kommer mer og mer frem.

Alt beskrevet på en rolig og vakker måte.

Vi trenger å lese en slik bok som «Alt det blå på himmelen», spesielt i disse turbulente tider som er i verden nå. Vi trenger å minne oss selv på hva som er viktig i livet, hva vi kan gjøre noe med og hvordan vi kan nyte øyeblikket og det som bare er, selv på vanskelige dager.

Boken får oss til å forstå hvor viktige små ting er, og hvor uviktige mye av det vi higer etter i livet er.

Dette er en bok om livet, om døden og alt det som er i mellom.

Virkelig en bok som kan anbefales.

The Old Oak

Legg igjen en kommentar

The Old Oak er en britisk film som virkelig kan anbefales. Den er bekk mørk, samtidig som den er vakker. Vakker fordi den beskriver de viktige tingene i livet på en flott og troverdig måte.


Handlingen er fra et fattig arbeiderstrøk nord i England, hvor folk har mer enn nok med seg selv. Det er så lett å slå nedover isteden for å kjempe.


Filmen beskriver livet når det tar oss, og alt ser helt mørkt ut. Den handler om svik, sinne og hat, som ikke får utløp der det skal. Den handler om å overleve på tross av alt.


Men den handler også om hvor viktig vennskap, samhørighet og felleskap er. Hvor viktig det er å ha tro og håp om noe bedre.


Filmen viser hvor mye et felles måltid, og et vennskap mellom en eldre pub-eier og en ung syrisk kvinne, kan forandre et samfunn.

I filmen sier de at når man spiser sammen, blir man venner.

Jeg har også personlig opplevelser hvor viktig felles måltider er for følelsen av samhørighet og fellesskap.


Jeg har mange syriske venner, og for dem er dette veldig viktig.

Å takke nei til mat som blir tilbydd deg, er veldig dårlig oppførsel.


Dette hadde jeg i bakhodet da jeg reiste til Polykastro nord i Hellas for å jobbe som frivillig flyktninghjelper i juni 2016.


Vi jobbet i et stort telt inne i leieren Nea Kavala om dagen. Når vi hadde pause, gikk vi gjerne rundt og hilste på de som bodde der.

Da ble vi veldig ofte bydd inn på te og frukt i teltene de bodde, og noen ganger også på mat.


Det føltes nesten litt flaut å ta imot. De hadde ingenting, og vi alt, føltes det som. Men jeg hadde også denne vissheten om at det for dem var en ære å få besøk, så jeg gjorde det. Jeg var deres gjest.


Faktisk så tror jeg dette var den beste og viktigste hjelpen vi kunne gi dem.

Vi ga dem oss. Vi ga dem noen som så dem.
Vi ga dem respekt. Vi behandlet dem som vanlige mennesker.

De spurte om livet vårt, landet vårt, og de fortalte om sitt. De viste oss bilder av barna, av familien, hjemmet, livet de hadde før de måtte reise fra alt. Vi lyttet. Vi brydde oss. Vi var der.


Jeg tror det var mye viktigere enn å få utlevert klær og ting.


Derfor gjorde jeg det samme da jeg kom hjem. Jeg ba noen norske venner til mottaket i byen, og vi laget oss et felles måltid. Det skal så lite til, og betyr så mye.

Fremmede ble venner.