De satt der ved siden av hverandre. I hvert sitt bur. Spurven og papegøyen.
Papegøyen var irritert. Her satt hun og gjorde alt for at den lille villfuglen skulle ha det bra, men hva skjedde? Det virket som spurven var mer lei seg enn noen gang.
– Herre Gud, hva er det med deg? Sa papegøyen irritert.
– Du spør meg om hva du skal gjøre for å få et bra liv,
Og når jeg forteller deg det, så blir jo du bare sur. Forstår du ikke at alt handler om din egen innstilling? Vil du ha et bedrøvelig liv, så får du det.
– Ja, men det du beskriver som et flott liv, virker mer som en tragedie for meg. Desto mer jeg tenker på det, desto verre syntes jeg det er.
– Tragedie? Hva mener du med det? Har ikke vi et flott liv?
Papegøyen måtte ta et skikkelig skrik, som bare papegøyer kan, for virkelig å bevise hvor dumt dette var.
– Hør nå her småen.
Papegøyen måtte ta virkelig sats, for å si det han skulle si en gang til.
– Vi får mat hver dag. Nytt vann. Vi får noen go biter i alle fall en gang i uka. Vi har speil, så vi ikke føler oss alene, eller når vi trenger andre impulser enn hverandre.
Vi kan synge, lytte til lyder og lære dem. Forresten der er du utrolig dårlig, lille fugl.
Du må trene mer. Ingenting kommer gratis. Det handler om disiplin og selvkontroll.
Hører du?
– Ja, jeg hører. Den ville fuglen svarte trøtt. Han var lei av å høre på papegøyen. Akkurat som ikke han hadde prøvd å lære seg lyder. Han fikk det ikke til. Like lite som å klare å være lykkelig. Han ville ha noe mer i livet enn bare fuglefrø og nytt vann… og det teite speilet var han drittlei av.
– Jeg vil ut å fly, sa han.
– Langt langt vekk. Han stirret drømmende ut av sprinklene i buret.
– Langt vekk? Du må jo være fullstendig gal.
Papegøyen stirret lamslått på spurven.
– Her har vi eget bur. Vi har 3 pinner hver å sitte på, og vi har huske. Og du vil vekk???
Papegøyen var helt sjokkert, og bare fortsatte å fortelle om alt de hadde å være glad og takknemlig over
Vi har vaskehjelp annen hver dag. Vi kan fly rundt i rommet en halvtime hver dag, og du vil vekk.
– Ja, jeg vil det. Jeg vil ikke ha mitt eget bur, eller vite at jeg alltid har nok mat i skåla, at vannet alltid er rent. Jeg vil at hver eneste busk og hvert eneste tre skal være mitt hjem.Jeg vil ikke ha tre pinner og en huske. Jeg vil ha utallige.
Papegøyen ble nesten målløs. Alt det som virket som det mest skremmende i verden, snakket den lille fuglen om som om det var himmelriket. Hun visste ikke hva hun skulle si.
– Det er da jeg ville ha vært lykkelig, sa spurven
– Det er da jeg hadde kunne synge min sang og de vakreste toner, for da hadde jeg vært lykkelig. Jeg hadde følt meg levende.
Ja, men, ja men, papegøyen stammet.
Tenk om du ikke finner veien hjem. Tenk om du ikke finner mat. Tenk om du dør. Du har jo ikke kontroll over noe som helst da. Alt vil være uvisst.
– Ja men , det er jo det som er forskjellen på oss. Det du ser på som den største tragedie, ser jeg på som den største lykke, og det samme er det med det du ser på som fint. For meg er det ikke slik.
Papegøyen kikket bort på spurven. For første gang følte hun at hun forsto han. Hun syntes synd på han. Nå forsto hun hvor tragisk liv spurven hadde i sitt rene bur.